Barnehagen er glanset opp til fest. I forkant har foreldre og personalet malt tromler, paller og hengt opp saker. Barna har jobbet flittig med pynt og gode smaker. Familiene har gledet med rabarbra og blomster. Naboer observerer også at en fest er på gang, de deler roser fra sin hage. På selve festen tennes griller, kaffen kokes, saften sjenkes, maten dekkes. Alt bare skjer på den naturligste måte.
Takk alle sammen – sammen er vi best 🫶
Sukkererter er et populært tilskudd i permakassene våre. Det er en vekst vi kan følge med mens den strekker seg oppover hønsenettingen. Den utvikler vakre blomster, som igjen skapes om til små belger som vokser seg store nok til å nytes.
Først må vi legge ertene i vann så de bløtes opp. Slik spirer de raskere.
Etter en dag eller to tar vi med ertene ut og planter dem i jorda mens vi snakker om at blomsterstengelen vil vokse og klatre oppover hønsenettingen.
«Har den arma da»?
Hmmm… si det du….vi får se etterhvert som den vokser…
Ertene vannes og passes på,og vi følger spent med fremover.
Dagen starter med en spontan utestart for gruppa som skal begynne på Måne etter sommeren.
Dekket for fellesskap, utforsking og dialog.
Med våren kommer flere oppgaver ute. Vi vil gjøre barnehagen fin til sommeren. Det føles godt å jobbe sammen.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
Et nytt material blir skapt ved at vi tørket appelsinskiver.
De smaker godt!
Æsj, nei de var ikke god.
Vi kan se igjennom dem.
Det lyser igjennom dem.
Det er sola.
