Ute er det så kaldt, at vi må ha votter på hele tiden. Da mister vi litt av finmotorikken og fingerferdighetene, og ikke minst den taktile erfaringen snøen gir.
Idag tok vi inn et stort fat med snø og jobbet med snøen inne. Vi drysset, klemte sammen, lagde hull med fingeren og bygde biter av snø som et tårn. Vi holdt små biter i hånda til de ble gjennomsiktige og det til slutt bare var vann igjen. Innimellom måtte vi ta pauser fordi fingrene ble kalde.
«Iiiiii!»
«Iskald!»
«Kaldt!»
Fra høytaleren strømmer stemningsskapende musikk. Et fat med 4 lys, nellikspiker, kanelstang og stjerneanis fyller rommet med duft av ventetid. Vi venter på jula og bygger forventninger. Kanskje må to-åringen oppdage advent og jul på nytt fra de var ettåringer i fjor?
En fyrstikk tennes og flammen føres over til adventslyset. Noen pedagoger vil synge «Tenn lys» mens andre leser diktet. Sammen skaper vi vår adventstid.
En eventyreske åpnet. Frem fra den titter rollefigurene fra «Skinnvotten», opprinnelig et ukrainsk eventyr gjendiktet av Alf Prøysen. 12 toåringer finner sammen sin inngang til å være med i stunden. Noen vil sitte på gulvet, andre oppå bjelkene. Noen trenger å gå ifra og komme tilbake i løpet av stunden, andre trenger å ha kroppen sin i ro.
Kan eventyret inspirere toåringen? Til leken og i møte med venner? Vi er spente på å følge toåringens spor, også i adventstida.