En klarblå himmel med noen få små skyer som ser ut som bomullsdotter. En sort liten prikk langt borte som blir større og større når den nærmer seg. Det er kråka.
En liten gjeng 2-3 åringer sitter på platten vår og prater sammen. Flere ganger tidligere, og gjennom alle årstider, har vi sittet sammen, lekt og hatt aktiviteter her. Over oss er det et furutre som i høst drysset kongler og barnåler ned til oss. Den siste tiden har det vært en annen aktivitet i treet. Skjæra flyr til og fra med pinner i nebbet, vi hører noen kvitre og på platten finner vi bæsj, til stor glede og forundring. Når vi ser utover mot nabohusene ser vi en høy rakrygget søyleosp der kråka ofte speider utover før hun flyr en tur over barnehagen.
På denne tiden av året har pedagogene oppsummering av prosessene i tankene. Vi har samlet mange dokumentasjoner og refleksjoner. Mange minner sitter i oss etter prosessen med kråka.
Tilbake til platten, der vi sitter sammen og prater om stort og smått. I det fjerne ser jeg den sorte prikken på himmelen som nærmer seg barnehagen. Jeg bestemmer meg for å ikke si noe, jeg retter blikket mot barna. Det er akkurat som de «værer» den, der vingene brer seg ut på himmelen over oss. «Kråka, kråka, kråka» de reiser seg opp, smiler og peker. Kroppene signaliserer, kom til oss, kan vi fly med deg?
Når vi spoler tilbake til starten på prosessen med kråka samlet personalgruppa seg i forberedelsene. Vi snakket om ord som kråkefest, kråketing, kråkeslott, kråkereir, urokråke, kråkesølv, kråkehopp. Vi stilte spørsmål som; Hvilke holdninger har vi til kråka? I barnehagen har vi besøk av kråka jevnlig, den er en del av barnehagens uteområde, men kjenner vi den? Kanskje kråka kjenner oss bedre? Hvordan møter vi som er laget rundt barnet kråka, i forhold til for eksempel gråspurven eller marihøna? Kan vi lære noe av barna? Vi reflekterte også over om dette er overførbart til andre sammenhenger? Hvordan møter vi alle med samme gjestfrihet? Holdninger, verdier, etikk og empati blir grunnmuren for vårt arbeid med utforskning av kråka.
Vi har gjennom hele året invitert andre inn i prosessen vår. Familiene, hele barnehagen og andre som har vært innom, har fått dele vår nysgjerrighet. Vi tenker at laget rundt barnet trengs i et holdningsskapende arbeid. Hele barnehagen ble invitert til pop-up verksted, noe som fikk de andre gruppene oppmerksom på kråka. Familiene ble invitert til å dele observasjoner fra hjemmet. «Vi har et kråkereir i hagen», en mormor sender film av bykråka, noen har vært på museum og sett kråka, en far forteller at kråka har stjålet melon fra verandaen deres. Gjennom å invitere inn har vi fått masse tilbake og kanskje har vi bidratt til en holdningsendring rundt kråka for flere?
Storkråka har vært viktig for oss. I oppbyggingen av den, når vi samlet oss rundt et felles fokus i aktivitet, erfarte vi og møttes vi gjennom skapende arbeid.
Men det var da kråka fikk sin plass i rommet, der den fikk være nær oss, at det virkelig skjedde noe mellom oss i relasjonene og i leken. Vi kunne omfavne den, prate med den, stelle med den, le sammen, sitte under den, hjelpe den å fly… kråka har gitt til oss og vi har gitt tilbake.
Antea: vi har møtt hverandre gjennom kråka. Den har gitt oss en felles møteplass og barna har en felles forståelse og engasjement over kråka.
Leah: vi har hørt på og sunget sanger vi ikke kjenner til fra før. Tre ulike sjangere fra Ola Bremnes, Alf Prøysen og Julie Alapnes, har fått frem forskjellige følelser og bevegelser. «Barna har overført sangene om kråka til sin egne følelser»
Stine: vi har lært at harde trekråker blir møtt med varme og empati i leken og er likeverdig med det mykeste kosedyr. Sanger vi ikke har kjennskap til blir raskt en del av oss og viser at barna har stor kapasitet til å ta imot både ukjent tekst og melodi.
Eline: vi har sett at kråka har fått mye omsorg. Barna gir den omsorgen til kråka som de får selv. Setter på plaster, gir teppe, trøster.. De leker livet. Barna har også vært opptatt av bæsjen til kråka. De har stilt spørsmål og det har gitt mye humor i gruppa. Det er også noe som er aktuelt for barna. Mange holder på med bleieslutt og har begynt å gå på do. Barna er opptatt av det nære, det som er betydningsfullt for dem.
Sigrid: i prosessen sår vi frø, og gjennom pedagogisk dokumentasjon har vi sett at det er umulig å skille prosessen og det daglige livet i gruppa. Det er akkurat som at prosessen med kråka er marmorert inn i hele hverdagen vår. Den er med oss i alle situasjoner og vi må gjødsle og verne om den. De små øyeblikkene vi griper kan bli så mye større når vi løfter det opp i teamet.
Når kalenderen viser juni, flyr både skjæra og kråka over barnehagen vår. Barna benevner alltid kråka, kråka, kråka. De omtaler fuglene likt enda. Gjennom året kan vi dra paralleller til dialogen mellom pedagogene og barna. Hverdagssamtalen dreier seg ofte om hvem vi er og ofte stilles spørsmål som; «Hva heter mammaen din? Er du en voksen? Er du en onkel? Er du jente? Er gutten din lillebroren din? Menneskene er også like men ulike, akkurat som fuglene i kråkefamilien.
Kråka og skjæra er i samme familie, begge er kråkefugler og tilhører samme kråkefamilie. Begge er svært intelligente, begge har kraftig nebb, sterke ben og litt robust kroppsbygning, fjærdrakten er delvis sort med metallisk glans hos begge. Begge er ganske vokale og begge kan lage mange forskjellige lyder og begge arter finnes over hele landet.
Barna prøver å forstå på sitt utviklingsnivå og gjennom sin egen reise. Både kråkefamilien og vi menneskene er forskjellige, men også like. Vi, laget rundt barna, må gi dem tid til å forstå i sitt eget tempo. Jobben vår er å løfte dem og gi dem tro på seg selv. I den utforskende pedagogikken er det ikke så viktig om de benevner navnet riktig med en gang. Barna tar imot det de klarer ut ifra sine egne forutsetninger, med det de er opptatt av og de erfaringene de har fra før. Vi er trygge på at de vil lære både de riktige nyansene og de riktige benevnelsene etterhvert. Vi vet aldri hvilken retning prosessen drar oss. Mange voksne kan ofte være innom fakta, kanskje helt ubevisst. Men ved å være oppmerksom, reflektere og bruke pedagogisk dokumentasjon som hjelpemiddel, viser barna oss veien og hva de synes er interessant.
Barna bygger kunnskap hver dag og hvert øyeblikk. Gjennom prosessen med kråka er det sådd nye frø til neste utviklingstrinn. Kråka har blitt litt «syk» i nebbet sitt nå (nebbet er ødelagt). Da er det ei jente som sier; «kråka må få et rosa snakkenebb». Det viser oss igjen at kråka er viktig for dem, den har blitt en av oss og vi må hjelpe den.
Kråka og prosessen er lagret i barnas historie. Arbeidet med den har gitt erfaringer og minner som de vil ta fram senere i livet.
Takk for i år🐦⬛🐦⬛🐦⬛
