Materialet er iscenesatt, hva skal vi invitere til?
Skal vi jobbe med kråka? Det føles unaturlig å si. Kråka vår er noe annet enn et bilde eller en ting. Vi opplever at kråka gjennom leken har blitt en av gjengen. Vi snakker med henne og om henne. Det er akkurat som om at hun «lever» sammen med oss. Barna forteller oss i leken at kråka er viktig for dem, «mæ og kråka», «sånn ja, kråka». « hallo hallo kråka» nusse dæ»
Vi inspireres av leken der kråka får omsorg og nærhet. Hva med å stelle med kråka? Eller pynte kråka? Det er begreper barna kjenner betydningen av. Pedagogenes oppdagelser og valg av formuleringer tenker vi har betydning for prosessen videre.
Dag etter dag skal vi nå jobbe med noe som var først mitt og nå blir til vårt.
Oppgaven er å transformere tegningene av løvetann med hjelp av leire.
Fra en dimensjon til flere.
Fra en tanke til flere tanker.
I denne prosessen har alle ulike roller. Vi har en prosjektleder, det er barnet som har tegnet tegningen. En veileder, en som setter rammene og forventninger, det er pedagogen. Og flere arbeidspartnere.
Vi skal nå samhandle, dele, utveksle tanker, kom i dialog, møte hverandre igjennom et nytt arbeid.
Kråka har fått et nytt matt lag med litt skimmer av sølv.
I forberedelsene tenker pedagogene over neste steg og vi reflekterer over at barna ønsket mer og mer sølv. Er det den lyse fargen? Eller at sølvfargen skinner litt? Kontrast til det mørke?
Hvilket material skal vi dekke med til neste gang?
Hvilke erfaringer med materialet har 2 åringen fra før?
Hva søker de mot av lekematerialer?
Kråkas fjærdrakt er blank og skinner, noe som blir utgangspunkt når vi skal finne frem, bearbeide og iscenesette materialet.
Små materialer, ulike former, sølv, sort, blankhet, skimmer, ulik tekstur og glans presenteres.
Pedagogene kan tenke seg at disse materialene vil gripe barna.
Likevel reflekterer vi over materialvalget og samfunnet vi lever i. Forbruk? Plast? Forsøpling? Restverdien? Temus posisjon i samfunnet? Bruktbutikker som ikke tar imot klær som ikke er nedbrytbare.
Vi kjenner på et ansvar for å gi grobunn for bærekraftige holdninger. Hva blir vår rolle?
Når vi reflekterer over bruk av material kjenner vi at naturmaterialer står sterkt både i den norske kulturen og i vår barnehage, men at vi også vil tilby andre gjenbruksmaterialer og materialer vi ofte kjøper på loppemarked og bruktbutikk eller tar imot fra familiene. Disse materialene gir noe annet visuelt og har andre egenskaper som er nyttig å lære om i mange sammenhenger.
Bevisstgjøring og «alt med måte» er gode holdninger å ta med på vår livsreise.
Ut grinda, forbi parkeringsplassen, over fotgjengerfeltet og oppover Vikhammermoveien. Inn mot gården Øfsti og vi tar en liten fruktpause i skogholtet mens vi venter på de siste vennene som kommer til barnehagen. Gjennom Øfstigården og ut på veien mellom jordene.
Gjørme, gress, rester av kornstrå. Spor av traktor. «Det e traktorspor her». «Også e det folkspor. Det e folk».
Flokken går videre. Vind, rundballer, utstilt til E6 og trafikken. Lastebil.
Helt rundt jordene og tilbake til Vikhammermoveien. En venn ser rett mot sitt nye hus. Vi går nedover nå. Buss, bil og lastebil kjører forbi på veien. Fortauet er vår vei tilbake til barnehagen. Her venter håndvask, matpakken og hvile.
På rekke samler vi oss, vi venter på de som vil være med. Noen teller eller gjør et signal så er det klart…tromlene rulles opp og ned og ned og opp. Vi observerer leken som barna selv organiserer. De avtaler «du må passe deg», «nå kommer trommelen», de strever og bruker krefter for å komme seg opp bakken. Sammen finner 2 åringene løsninger. Vi opplever at de tåler mer av hverandre, er rausere med hverandre og mestring og latter går hånd i hånd.
