Idag fikk barna i Ugletårnet en invitasjon! Den ble personlig levert av skolebarn fra Vikhammeråsen Grendaskole.
Men… Emil er jo et barn? Kan han være 60 år?
Vi går til vårt eget bibliotek på loftet og finner frem alle bøkene våre om Emil i Lønneberget. Så lager vi vår egen leseklubb!
– Hva står det med bokstavene der?
– Det står Emil!
– Se det står det samme som på boka!
– Jeg vil tegne Emil!
– Jeg vil lage min egen Emil-bok!
For å forberede oss, skaper vi et felles og ferskt referansegrunnlag som gruppe. Da leser vi, lytter, gjenforteller, tegner og fabulerer sammen om temaet.
Det er mange måter å finne sin plass på i fellesskapet. Noen ganger får vi tildelt en plass. Noen ganger må vi ta plass, andre ganger må vi gi plass.
I Ugletårnet har vi gapahuken som vår oppmøteplass. Der har barna hver sin knagg de henger sekken sin på og det er der de sitter når vi spiser, har møter eller leser bøker i gapahuken.
Vi gjør en hel prosess rundt det å skape sin egen plass i gapahuken. Vi startet med en trestamme som vi saget i tynne jevne skiver. Det skapte masse sagflis til leken!
Så fikk barna utforme sitt eget design for skiltet sitt. Oppgaven var:
«Tegn deg selv i Ugletårnet. Hvis du vil kan du også skrive første bokstaven din eller alle bokstavene i navnet ditt.»
Det er viktig for barna å få arbeide på en god arbeidsflate med gode verktøy.
Noen har mange bokstaver i navnet sitt og andre har få. I Ugletårnet har vi laget oss bokstavbrikker av mosaikkfliser, og nå ble de en fin støtte for å skrive navnet sitt.
Samarbeidet rundt bordet gjør at vi finner alle bokstavene, og vi diskuterer hvilken rekkefølge de skal stå i. Vi prøver ved å lese, flytte litt rundt og lese på nytt. Det blir mange morsomme versjoner!
Til slutt brukte vi svipenn til å forsterke og gjøre barnas strek mer varig i vind og vær, og barna boret hull og hang opp skiltene sine på hver sin nye plass.
Bokstavbarken preger mønstret i barken sammen med fargene som ble malt i vårdrakt. Stammen er barnas tolkning av «treet som lå» I denne uken planla vi å oppfylle et nytt ønske fra brevet « jeg vil gjerne reise meg opp»
Tankene våre har også flyttet seg til toppen av treet de siste dagene. Hvordan er toppen av treet? Noen av oss går opp i 2 etasje i barnehagen for å se nærmere på toppen på et annet furutre. Vi ser, prater og tar bilder før vi går ned til de andre « det er ikke det ekte da» sier et av barna. Et signal vi tar med oss. En base av armeringsnett formes, kanskje kan denne bli utganspunktet for toppen av treet?
Vi kjenner at vi trenger gå til «treet som lå “ i utetiden. En befaring av trekronen må til for å kunne jobbe videre i prossess.
For lenge, lenge siden var jeg det største og mest staselige furutreet på Øvre Leistad. Jeg hadde dype røtter, fine, lange og sterke greiner og massevis av kongler, både grønne og grå, lukkede og åpne.
Så skjedde det en dag midt på sommeren at jeg falt. Jeg falt helt over ende og ble liggende der bortover beitemarka til kyrne.
Nå har jeg ligget her i mange, mange, lange år og det er så hyggelig hver gang dere komet og besøker meg og klatrer på meg og passer på meg. Dere har blitt mine nye venner!
Men nå ønsker jeg meg hjelp til noe. Jeg har et problem. Jeg er nemlig lei av å ligge her, og vil reise meg opp! Jeg vil kle meg i vårens farger, og pynte meg til de nye babykonglene skal sprette ut. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan. Jeg tror ikke jeg kan klare det helt alene. Jeg tror ikke greinene og røttene mine er sterke nok til å løfte meg opp. Kanskje dere vennene mine som har blitt så sterke av all klatringen kan hjelpe meg? Jeg vil så gjerne opp og stå igjen!
Hilsen «Treet som lå»
Vi må hjelp treet!
Å nei! Det e ikke plass til at det kan stå inne! Kanskje vi må sag av en bit for å få plass?
Hvordan kan et tre som ikke har noen greina skriv brev? Har det fått hjelp av dyrene eller kanskje av månegruppa sitt furutre? Det har jo greina.
Vi må skriv brev tilbake!
Vi må hjelp treet å få masse fine farga på sæ! Sånn her kan det bli, æ har tegna det!
