På Sol er installasjonen ferdig bygd. Vi gir den farge og lar den få bli en del av rommet og helheten i gruppa vår.
Alle deler tanker om hvordan den skal utformes, males og pyntes.
Den skal brukes som en del av naturhinderløypa til karnevalet.
«Vi kan sett på trestokkhjul» sa en, og hentet en treskive av bjørk.
«Kan vi sette på blad»?
Visst kan vi det!
Det kommer tanker og innspill til dekoreringen mens vi maler.
I høst opplevde vi ei gruppe som hadde behov for å finne ut av den nye barnehagehverdagen med flere nye pedagoger, færre voksne, nye rom, samt nytt og mer materiale tilgjengelig. I tillegg vekslet vi mellom utestart og innestart.
Med ulik struktur og ulik rytme annenhver uke (en uke med innestart og en uke med utestart), så vi etter hvordan barna fant en gjenklang i leiken sin disse ukene.
Dette førte oss inn i en refleksjon rundt rytme og videre til ordet «lekerytme». Vi trakk paralleller mellom «rytme» og «gjenklanger».
– Kan barna finne en rytme i leken sin?
– Kan vi se en rytme og en gjenklang i barnas lek disse ukene?
– Hvordan kan vi iscenesett slik at barna kan finne rytme i dagen sin?
– Hvorfor ser vi på rytme som så viktig?
Vi tenker at rytme i leiken er å finne tilbake til noe som er gjenkjennbart, noe barna kommer sammen om, noe som skaper et samhold, en felles interesse og noe som er mulig å utforske videre.
Hva så vi?
Vi så raskt at kula ble en metafor som skapte interesse og som åpnet for en felles utforskning hos mange barn. Kula var uforutsigbar, vi visste aldri hvor den havnet, vi møtte den i ulike størrelser, ulik tyngde og var laget i ulikt materiale, men den hadde behov for et materiale sammen med seg. Her kom rørene inn.
Med kula i sentrum ble det ute satt sammen rør i lange baner i skråninger, på levegg og i trappa. Inne ble høydeforskjellen på scenen brukt, benken på malerommet, paller og veggen med metallhyller. Barna skapte selv noe som kunne utforskes.
Vi så testing av fart, refleksjon rundt ulike kuler, store og små justeringer og beregning og av kulas treffpunkt. Vi hørte latter og så iver og spenning hos barna i leiken med kula i baner.
Skal vi bygge noe?
«Ja»!
Vi finner frem sponplater, limtreklosser, plank, skruer, målebånd, vater, skrumaskin og sag, så setter vi i gang.
Hva skal det bli mon tro?
Det vet vi ikke enda. Må det bli til noe da?Hvem vet hva det skal bli i leken og fantasien fra dag til dag…
«Et marihønehus».
«En traktor».
«Vi skal gjemme oss inni».
Ivrige hender finner skruer.
«Her»!
De vil bygge, bidra i fellesskapet om å skape noe til rommet vårt. En foranderlig møteplass der vi kan samles i lek og kroppslighet.
Hensikten vår? Noe samskapende. Å få bidra. Ivrig. Bidra med sitt uttrykk og språk.
Når vi treffes rundt arbeidsbordet første barnehagedagen i januar, deles det gjensynsglede og historier om julefeiring, men vi har ikke glemt hva vi jobber med i prosessen. Det er venner som ber hverandre om hjelp til å tegne detaljer på huset sitt, det avtales fargevalg og blanding av maling, og det studeres og zoomes på husbildene på iPaden. Etter ei lita morgenøkt står 6 hus til tørk foran den varmende vedovnen.
Arbeidsmåtene våre der dialog og samarbeid står sentralt er godt innarbeidet i gruppa i Ugletårnet. De har mange ganger erfart at fellesskapet og samarbeidet gir så mye mer enn de kan bidra med alene.
«Æ kan nesten ikke jobb med huset mitt no, for æ har ikke en venn å planlegg sammen med!»
sa et barn på slutten av dagen, da alle vennene var hentet.
Det at alle jobber med det samme rundt et bord, gjør mye for konsentrasjonen. Det blir en egen driv og alle snakker om det samme i ulike varianter. Står noen fast, kan man slippe nye idéer til ved å ta en titt rundt seg eller involvere seg i en venn sitt arbeid. Vi tror barna savner innspill, inspirasjon og det å sitte «i hverandres varme» når de jobber med noe helt alene.
Huset bygges og ideene plopper opp underveis. Hvem skal bo der og hva trenger de som bor der? En hage, et gjerde, et soverom eller vindu som de kan se ut av.
Vi ser ofte at leken består av oppbygging og interessen dabber av når det er ferdigbygd. Her starter det med at to barn begynner å bygge, så kommer en annen gutt inn med sine ideer og leken med byggverket starter. Det beriker å være flere, men her må barna åpne opp for og invitere inn i leken. De må ta imot andre og øve på å godta at at andre kanskje tenker annerledes enn dem. Det blir diskusjoner, de er uenige, kanskje redd for at andre kommer inn og river ned. Barna må erfare at det går bra, at andre ikke kommer inn med en hensikt å ødelegge.
Pedagogene har en viktig rolle her. Når pedagogen et nære, hjelper til å sette ord på fokuset, på at det er fint med flere tanker og flere inn i leken, kan vi jobbe med å bygge et demokrati der flere stemmer beriker.
