Vi pusser bort fliser og kanter med sandpapir
Treplate er et fint og stødig materiale å male på. Det ligger i ro selv om penselbevegelsene er store og fargene kommer fint frem.
Vi maler i gult som grunnfarge med stor pensel for å dekke hele flata
Rosa, orange, grønt og gult blandes sammen for å få fine sterke farger i vårens palett
«Maling på stolen! Å nei! Vaske!»
Når vi går på tur møter vi mange forskjellige vekster. Vi oppdager farger, struktur, mønster, ulikheter.
På turen i dag oppdaget et 4-åring denne tresoppen. «Se, den har skinn på sæ». Han fanger oppmerksomheten til pedagogene, som viser sin interesse for funnet. De setter seg ned, kjenner på «skinnet», tar bilde, vi zoomer inn. (Noe vi har gjort flere ganger i prosessen med strået). Det blir en samtale og noe felles, et mikroøyeblikk som som setter i gang noe verdifullt, noe ekte. For det må være ekte om en samtale skal føles god og meningsfull.
Hvorfor oppdager barnet disse detaljene i denne tresoppen?
Hvorfor er slike øyeblikk så viktig både for barn og voksne?
Dette handler jo om en tresopp, ikke strå som er gruppas fordypningsemne? Kan vi gi så mye oppmerksomhet til dette funnet?
Kan barnets funn og evne til å oppdage slike detaljer ha betydning for vår fordypning?
Står dette øyeblikket alene eller kan det sees i en større sammenheng?
Jobber vi i prosess kun når pedagogene er forberedt på det? Hva er å være forberedt?
Den ene pedagogen tok med seg dette øyeblikket til en klok kollega på en annen gruppe. Hun sier at dette er et øyeblikk som kommer av at barnet gjennom stråprosessen har trent blikket sitt, lært å oppdage de små detaljene i det som lever rundt oss. Han tar seg tid til å studere sitt funn, han går ikke bare forbi og tar det som en selvfølge. Han møter interesse fra både barn og voksne, noe vi vet gir næring til mer utforskning. Da tenker vi at vi snakker om hele hensikten med å jobbe i prosess.
Etter å ha lagt tresoppen litt til side,vandrer gutten videre på sin oppdagelsesferd og setter seg ned ved en stein fullt av vanndråper…
Grønt, gult, rødt og blått!
Fargene i det samiske flagget brer seg utover store lerret av det fine gardinstoffet vi har fått av ei mor på stjerne.
Rød symboliserer sola
Blå symboliserer månen
Grønt og gult symboliserer naturen og dyrene
Fargene går igjen i de samiske koftene
Felleskapet blir styrket når vi lager noe sammen. Gleden og iveren sprer seg i gruppa. Sammen blir vi bedre kjent med materialet. Vi lukter, føler og kanskje smaker vi litt på.
En tur til blåbærskogen for å se nærmere på lyngen. Vi plukker med oss til videre utforskning.
Hva ser vi?
Blåbærlyng, med stilker…blad…bær.
Naturen inspirerer oss til en skapende aktivitet.
Et stort gråpapir spennes opp på tavla i gangen. Perfekt arbeidshøyde for treåringen. Arbeidet begynner med grønn maling og pensel.
Oppgaven er å male blåbærlyng.
Hvordan kan blåbærlyng se ut?
Streker males, både på kryss og tvers. Penselen dyppes i maling igjen og dytter på arket, til prikker.
De kobler det de syns malingen ligner på til blåbærlyng. Alt i fantasien skjer i lyngen.
«Den når sikkert opp til toppen av blåbærlyngen» sa en pedagog som kom forbi.
«Det e en liten sjiraff»….
I etterkant sitter vi og ser på maleriet vårt. Fargen fra bæra er blitt lilla og rosa nå. Spennende med så mange fine farger i et bær!