Å skape et avtrykk av blåbærlyng i leire.
Dette var rammene for aktiviteten.
«Vi la blåbærlyng oppå leira».
«Vi trykka ned så kjevla vi det, så tok vi av og laga det sånn».
«Vi laga blåbærlyng».
Å skape et avtrykk av blåbærlyng i leire.
Dette var rammene for aktiviteten.
«Vi la blåbærlyng oppå leira».
«Vi trykka ned så kjevla vi det, så tok vi av og laga det sånn».
«Vi laga blåbærlyng».
En prosess består av ulike deler og faser.
Strå finnes stort sett over alt og, ikke minst, rundt omkring barnehagen vår. Noen lange, noen korte, ulike utforminger, farger og tykkelse. Noen er lett å plukke, mens andre trengs det styrke til for å plukke.
Vi lader stråene og prosessen vår.
Hvordan vil barna møte materialet?
Hvilke verktøy tenker vi å bruke?
Kan vi ta med andre materialer i arbeidsøkta? Noe vi voksne vet ikke er strå, men som kanskje kan ligne litt? Kan det bli en refleksjon mellom barna om vi tar med noen «provokasjoner» inn?
Vi voksne kan se for oss hvordan barna vil møte et materiale, det gjør vi som regel. Kunsten er å ikke låse seg fast i det vi ser for oss, men lene seg tilbake, observere, betrakte, la seg begeistre over barnas frie tanker i møte med med et utforskbart materiale.
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
De ville gjerne ha flere slike.
Vi møtes på naturrommet rundt blåleiren vi fikk fra en åker i nærmiljøet. Den er løs og saftig i konsistensen. Pedagogen observerer møte mellom leira og barna. Det kan se ut som den blå leira trenger støtte av en fastere leire. Det tilføres en fastere rødleire.
Etterhvert tilbys kjente elementer fra tidlig i prosessen. Pinner, barnåler, små tre stubber gir næring til arbeidet denne arbeidsøkten. Alt er tilrettelagt foran furutreet vårt.
Små hender jobber konsentrert med leire, pinner og barnåler. Kroppen beveger seg i samme tempo som tankene.
«Se, furutreet»
På gruppemøte reflekterer vi rundt videoene vi ser.
Tolkning av furutreet gir pedagogene inspirasjon til iscenesetting av et møteplass.
Vi ser tilbake til dokumentasjonen vår:
Hvordan iscenesette rundt furutreet sånn at barna får mulighet til tolkning?
Et tre står aldri alene. Det omgis av vann, småkryp og andre vekster. Dette gjenspeiler mennesket. Vi ønsker ikke å stå alene, vi vil ha venner rundt oss. Mennesker vi stoler på, som vi kan rådføre oss med, som kanskje bare er ved siden av oss. «Æ vil ha med mæ en venn når æ ska lage leiretreet».
Etter møtet rundt «kongletreet» på tur og etter tegnestunden, har vi tatt et nytt steg i prosessen. Barna får mulighet til å uttrykke seg gjennom leire. Oppgaven blir: «kan dere forme kongletreet som dere har tegnet i leire?
Viser til tidligere blogginnlegg:
Blogg – Ugletårnet – Hvordan starter livet til en kongle? – Planetringen Barnehage
Blogg – Ugletårnet – Hvordan tegner vi livet til en kongle? – Planetringen Barnehage
Guttene blir entusiastisk av oppgaven og møter den med et «Jaaa»
Neste dag skal de ta fatt på leira. Begge ønsker å ha med seg en venn. Med hver sin venn ved siden av seg, griper de leira med hendene sine. De velger å ha tegningene sine med. Praten går aktivt rundt røttene som gjør at treet kan stå. Tankene rundt fundamentet med en god og stødig rot, kommer tydelig frem. Leira gir utfordringer ved at den bøyer seg. Rota får mer og mer leire, helt til stammen står. Barna går videre som i en lek. Blader formes og presses på, kongler lages og omgis etterhvert av ekorn, mens vannet renner rundt treet. Vi opplever at barna befinner seg en plass mellom fantasi og vitenskap.