Ut grinda, forbi parkeringsplassen, over fotgjengerfeltet og oppover Vikhammermoveien. Inn mot gården Øfsti og vi tar en liten fruktpause i skogholtet mens vi venter på de siste vennene som kommer til barnehagen. Gjennom Øfstigården og ut på veien mellom jordene.
Gjørme, gress, rester av kornstrå. Spor av traktor. «Det e traktorspor her». «Også e det folkspor. Det e folk».
Flokken går videre. Vind, rundballer, utstilt til E6 og trafikken. Lastebil.
Helt rundt jordene og tilbake til Vikhammermoveien. En venn ser rett mot sitt nye hus. Vi går nedover nå. Buss, bil og lastebil kjører forbi på veien. Fortauet er vår vei tilbake til barnehagen. Her venter håndvask, matpakken og hvile.
En liten spasertur unna barnehagen ligger det et hus med en nydelig naturtomt.
Vi fikk komme dit og plukke blåbær, og gjett om vi fant blåbær!!
Blåbærlyngen begynner å få de vakre burgundertonene på bladene sine og forteller oss at høsten er på vei. Allikevel fant vi blåbær som lyste mot oss, store, saftige, duggfriske, runde og blå.
Fingre som plukket et og et bær i koppene sine.
En hadde med bærplukker.
Vi vil tømme i posen!
Til slutt hadde vi med oss masse deilig bær til barnehagen.
Hva skal vi gjøre med all den deilige bæra mon tro?
Vi skal pynte barnehagen vår for nærmiljøet til 17. mai. Gjennom aktiviteter og pynting får vi også en tilnærming til det som venter oss på nasjonaldagen. Vi har mange bjørketrær i barnehagens område. Nå står de der i all sin prakt, nyutsprunget og i grønn drakt.Bjørka blir løftet frem i disse mai dagene. Bjørka hører liksom til i pyntingen til i nasjonaldagen. 2 åringen blir kjent med bjørka når vi steller i stand gjennom å prate om, hente og bære greiner, utforske skyggen og vifte med greinene.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
