Vi samles rundt «den sorte gryte» – bålgryta vår, for å forberede oss til morgendagen.
«Vi har fått to pakker pølse og mange pakker pølsebrød som ble rester fra bursdagsfeiringa. Nå skal vi tegne den store sorte gryte og hva vi kan putte oppi sammen med pølsene. Vi bruker kullstift, fordi da blir gryta på tegninga svart som kull akkurat som den sorte gryte!
Rett etter frokost neste dag, går vi i gang med skjærefjøler, kniver og grønnsaker i mange farger og former. Vi skreller, lukter, deler opp og slipper alt oppi gryta. Noe er kjent for oss, og noe er mer ukjent. Det kjente skaper smaksbroer for barnemunnen slik at det blir lettere å utfordre seg selv på noe nytt.
Spente og målrettet går vi opp bakken, over jordet før vi tar fatt på siste bakken som leder oss under gjerde. På avstand kan vi se furutreets plass. Noen springer mot treet vårt…så kommer sjokket, overraskelsen eller forskrekkelsen «treet er ødelagt» «treet er borte» flere kommer frem til området…..ivrige stemmer møter vennene som kommer med innspill om hva som er skjedd.
«Kanskje har det vært en jeger her»
«Kanskje det er bonden som har saga det ned?»
Forbauselsen over hva som møter oss lokker frem mange følelser:
«Jeg får vondt i hjertet mitt!»
«Jeg blir nesten lei meg.»
«Hjertet mitt er knust»
Etter «sjokket» har lagt seg samler vi spor etter treet vårt for å ta med tilbake til barnehagen.
Vi finner de røde eller rosa blomstrende konglene vi har vært på utkikk etter. De vokste sammen på samme grein.
Vi oppdager mye sagflis på bakken der treet har vært. Hva betyr det? Sagflis har barna knyttet til liv eller død for trær tidligere.
For lenge, lenge siden var jeg det største og mest staselige furutreet på Øvre Leistad. Jeg hadde dype røtter, fine, lange og sterke greiner og massevis av kongler, både grønne og grå, lukkede og åpne.
Så skjedde det en dag midt på sommeren at jeg falt. Jeg falt helt over ende og ble liggende der bortover beitemarka til kyrne.
Nå har jeg ligget her i mange, mange, lange år og det er så hyggelig hver gang dere komet og besøker meg og klatrer på meg og passer på meg. Dere har blitt mine nye venner!
Men nå ønsker jeg meg hjelp til noe. Jeg har et problem. Jeg er nemlig lei av å ligge her, og vil reise meg opp! Jeg vil kle meg i vårens farger, og pynte meg til de nye babykonglene skal sprette ut. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan. Jeg tror ikke jeg kan klare det helt alene. Jeg tror ikke greinene og røttene mine er sterke nok til å løfte meg opp. Kanskje dere vennene mine som har blitt så sterke av all klatringen kan hjelpe meg? Jeg vil så gjerne opp og stå igjen!
Hilsen «Treet som lå»
Vi må hjelp treet!
Å nei! Det e ikke plass til at det kan stå inne! Kanskje vi må sag av en bit for å få plass?
Hvordan kan et tre som ikke har noen greina skriv brev? Har det fått hjelp av dyrene eller kanskje av månegruppa sitt furutre? Det har jo greina.
Vi må skriv brev tilbake!
Vi må hjelp treet å få masse fine farga på sæ! Sånn her kan det bli, æ har tegna det!
Vi vil male på egg. Det ser vi på som en unik mulighet til å knytte sammenhenger. Vi synger om egget, Vi snakker om at egget kommer fra høna. Vi snakker om hva som er inni egget; noen egg er det mat i og noen egg er det kyllinger i. Vi blåser ut egg og lager eggerøre av det som kommer ut. Skallene maler vi til vakre påske egg.
Her kan dere se litt om selve prosessen med designet og litt om hvordan vi undersøker i naturen og i tankene våre om hvordan ting henger sammen og hvordan vi kan lage det vi vil bli til på karnevalet.
Greiner og røtter
Er røtter noe annet enn greiner? Hvordan er de forskjellige? Vi undersøker i skogen og forteller hverandre om tankene våre ved hjelp av pinnene vi fant:
De er mange.
På «treet som lå» klatra vi opp røttene fordi det va så mange som stakk ut.
Det var lettere å klatre på røttene enn på greinene.
Røttene går over og under. De sitter fast, vi klarer ikke å løfte dem!
Røttene går helt ned til rør under bakken og helt til elva slik at de kan få vann.
