Kjøkkenet i barnehagen har blitt en møteplass for barna på stjerne. «Heia, heia heia». Akustikken i rommet gir en kraftigere lyd. Iveren blir kanskje større når gulvflaten er åpen nok til at flere kan springe sammen. Først stiller de seg i rekke, støtter seg med ryggen mot kjøkkenskuffene. Så møter blikkene hverandre, et smil. Så kommer bevegelsen og lyden som et felles «startskudd». «Heia, heia, heia». Kroppen og lyden er i samklang med hverandre i fellesskapet.
Hvilke lyder verdsetter vi? er et spørsmål vi har hatt med oss og reflektert mye over. Verdisynet, med ord som likeverd og respekt, er alltid med oss. Refleksjonene har gjort oss mer bevisst på lyder som oppstår i flere situasjoner. Tidligere har vi blogget om lyden av skrik, hyl og brøl. Det ble en inngang for oss til noe vi ønsker å se nærmere på.
Det er matpakkedag, alle på stjernegruppa er sammen rundt bordet. «Mi- mi- mi» ett av barna byr opp og flere henger seg på. Lyd og latter. Pedagogene veksler blikk, vi vet hva som kommer til å skje. Det føles som de er i sin boble der forståelsen mellom dem er som en felles kraft. Barna er frie.
Måltidet er en situasjon som vi opplever som tradisjonelt og litt fast i barnehagen. Hva når lydene oppstår her?
Gjennom høsten har vi bygd opp en større forståelse for hvilken rolle pedagogene skal ha under måltidet. Noen ganger byr vi opp til samtale, andre ganger observerer vi og støtter opp om ettåringens sosiale fellesskap. Vi har snakket om at dette fellesskapet rundt måltidet er akkurat som når vi er i sosialt lag. Når det er trivelig stiger lydnivået og latteren runger. Prosessen lever i alle sammenhenger…