Vi er ute og det er hentetid. De fleste barna er hentet. Ei jente hilser ha det til en venn og nærmer seg til pedagogen. De går nedover bakken og reise blikket opp: himmeltaket er dekket med rukleskyene. En nydelig invitasjon til å åpne opp en dialog.
«Se opp!» sier jenta.
«ja, se der! det var fin» tilfører pedagogen.
«Vi rekker ikke dem…» fortsetter jenta. «…Vi må hoppe!»
Begge hopper og strekker seg mot himmelen. «Som frosker må vi!» sier jenta.
Flere barn blir nysgjerrige og flokker rundt jenta og pedagogen. «Nei det er veldig høyt, det går ikke an å hoppe!» tilfører en gutt.
«Vi kan henter en stige til å rekke himmelen!» foreslår en annen gutt.
«Nei det er altfor høyt!» gjentar gutten.
«Da kan vi klatre på det treet der!» kommer på gutten.
«Det er ikke nok, himmelen er veldig høyt!» sa den andre igjen med et sikkert blikk.
«Oi!» sa den andre.
«Da kan vi fly!« kom på jenta.
«Nei vi er ikke en fly.» sier gutten.
«Kan vi ikke bare se på dem?» foreslår pedagogen.
«Ja…!» sa barna i kor.
Alle var enige i det og begynte å bare se opp, fra plenen, sammen.