Røtter; Mosens mystikk

Vi gikk en tur på stien, og søkte skogens…rot….

På vår vei ble det bråstopp.

Der sto det en stubbe.

Det var ikke selve stubben som fanget oppmerksomheten, men de kulerunde mosedottene som vokste rundt de døde grenene.

Den ene greina ble med i kurven vår for videre utforskning.

Oppgaven var å velge oss ett eller flere verktøy for å utforske det materialet vi hadde funnet.

Vi tok med oss et forstørrelsesglass. Dette ville vi bruke for å se nærmere på mosens detaljer.

Vi brukte også lommelykt for å få bedre lys, da vi satt inne i Adolf Øyens hytte .

Dette var et valg som ga oss en uventet mulighet i utforskningen. Både lys og forstørrelsesglass gjorde slik at vi så detaljene og fargespillet i de mikroskopiske delene mye klarere.

Mosekulen var full av vann, og da vi klemte på den rant det gråbrun væske ut iblandet små partikler.

Lyset ga oss også fine skyggespill fra kulen på det hvite arket vi hadde som underlag. En morsom oppdagelse som det også går å forske videre på.

Mosekulen krympet i omkrets da vannet var klemt ut, og den virket litt mer tufs.

Vi ristet lett på den og se! Der drysset det ned små deler av dotten vår.

De så ut som små blomster.

En rotlignende tråd, stilk, grønn pelslignende drakt og et hode. Hva er dette hodet tro? Er det en knopp? Et blomsterhode? Et blad? Inneholder det frø, nektar, sporer…?

Vi ble nysgjerrige på hvordan mosedotten så ut på inn-, og undersiden, men vi ville ikke ødelegge den ene vi hadde så vi gikk tilbake og hentet flere. Da så vi at kulene hadde ulike former, men alle vokste rundt grenene.

Vi valgte å bruke hendene som verktøy for å løsne mosen fra grenen. Den satt overraskende godt, og barken ble med i underlaget.

Det virket som at alle de små unnselige stilkene var vevd sammen som et sterkt teppe. Et sterkt samhold i et lite samfunn.

– og vi undrer oss… hvilken egenskap har denne veksten for å vise slik styrke?