«Det er røtter vi jobber med nå»

Det er tirsdag formiddag, og barnegruppen er delt i to grupper. Utegruppen velger å fortsette arbeidet med rognebær som startet dagen før. En pedagog og tre barn går langs veien for å plukke rognebær til å tre gjennom ståltråden.

https://planetringenbarnehage.no/slorskyan/rognebaer-forteller/2026/

Zoi forteller: 

Jeg begynte å henge opp rognebær i pergolaen da barnet ved siden av meg begynte å plukke røtter i en plastbøtte.

«Se, Zoi, jeg plukker røtter», sa hun. 
«Og jeg henger opp rognebær vi har plukket», svarte jeg. 
«Det er røtter vi jobber med nå», sa hun. 
Jeg spurte: «Kanskje jeg skal rydde bort rognebærene og legge dem ved sandkassen sammen med de andre, slik at du kan legge røttene du plukker på fatet?» 
Hun svarte: «Jeg og mamma har lagt noen rognebær der som vi plukket på vei til barnehagen i dag. Du kan legge disse der også.» 
Hun fortsatte å plukke – igjen og igjen. Én etter én la hun røtter på fatet. Hun fylte bøtten og fraktet den frem og tilbake. Etter en stund kom M.g og begynte å plukke på sin måte. Han fant en stor rot som han la i en stor metallskål. 

«Noen er store, og noen er små», sa jeg. 
«Og noen med sukker på», svarte hun. 
«Hva?» spurte jeg. 
«Husker du ikke?» sa hun. «Det er fra Hakkebakkeskogen. Du leste det for oss da vi hadde hvilestund på Rukleskyan.» 
Hun fortsatte å plukke frem til vi gikk inn for å spise lunsj. Under måltidet lyttet vi til melodien fra Hakkebakkeskogen og mimret tilbake til hvilestunden på Rukleskyan. 
Da vi gikk ut igjen, tilrettela jeg med telt, piknikteppe og piknikkurv. Flere barn kom til og lekte med røtter. Hun fortsatte å plukke. 
Jeg informerte barna om at vi voksne snart skulle i møte. Da snudde hun seg mot meg og sa: 
«Du, Zoi – når du, Antea og Thea skal på møte, kan dere snakke om når vi kan invitere mammaer og pappaer til å komme og spise kjeks og sånn?» 
Jeg spurte: «Hva mener du?» 
Hun svarte: «Du vet, en dag hvor de kan komme og hente oss, se rundt og spise sammen med oss. Sånn som vi pleier å gjøre.» 
«Det var en god idé», svarte jeg. «Men sist gang vi inviterte, hadde vi noe vi jobbet med frem mot denne dagen. Nå jobber vi med røtter. Hvilke røtter kan vi spise? Hva skal vi legge frem?» 
Hun svarte: «Vi kan servere sånne hvite røtter som du serverte oss på fruktmåltidet.» 

Dette tok jeg med inn i gruppemøtet. Vi bestemte oss for å dele forslaget med hele barnegruppa, slik at flere kunne komme med innspill.

Er dette vår inngang til videre arbeid med temaet røtter?

Vi reflekterte over barnets egenskaper: engasjement, iver og arbeidslyst. Hun bruker selv uttrykket «å jobbe» og tar det på alvor. Hun viser energi og motivasjon i prosessen. 
Hvordan kan vi ta henne på alvor og støtte dette videre? 
Vi trakk paralleller mellom barn og pedagoger – vi har ulike erfaringer, engasjement og forståelser av hva det vil si å arbeide prosessorientert. Likevel ønsker vi at både barn og voksne skal oppleve utvikling gjennom arbeidet med temaet røtter. 
Før hun dro hjem den dagen, sa hun: «Vi kan også ha rognebær på snor, slik som da vi jobbet med marihøna.» 

Barnas «røtter» i det prosessorienterte arbeidet står sterkt hos noen, mens andre trenger støtte. Sammen kan de likevel utvikle en felles forståelse og stå sterkere i prosessen.