Små bobler tett i tett, som sprekker en etter en i hendene våre.
Skummet gir et visuelt bilde av skyenes fasong. Barna studerer skummet, med både hender og føtter. Vi blåser på skummet, klapper i hendene, gnir hendene sammen og tråkker på skummet. I kontakt med ulla og vannet, får skummet et annet uttrykk. Det kan minne om en krem, eller kanskje en sky?
Rommet er dekket på med ull, vann og såpe – noe vi tidligere har prøvd ut på badet. Nå ønsker vi at denne kombinasjonen skal få større plass på avdelingen. Vi nøytraliserer oppbevaringsveggen med hvitt stoff for å minske det visuelle «støyet». Lekematerialer som tidligere var i denne delen av rommet, er nå byttet ut med blå ull og baljer med vann og skum.
Vi reflekterte rundt hvilken posisjon vi skal innta. Skal vi vente å se hva de gjør? Skal vi gå foran og vise hva som kan gjøres? Vi kom frem til at gjennom tilvenningsfasen støtter vi barna gjennom alt i hverdagen, derfor blir det naturlig å gå foran, sammen med barna, for å støtte dem gjennom også denne prosessen.
Pedagogene har observert barnas møte med iscenesettelsen. Hvert barn møter ulla og skummet i ulikt tempo. Noen observerer på lang avstand, og noen hopper uti det med hele kroppen. Blikkene er lange, og barna er som små forskere i møte med ulla og skummet. Uavhengig av hvordan barna møter iscenesettelsen, er hvert møte like viktig i og for prosessen.
