Å dele fortellinger med hverandre betyr så mye for oss, og vi ønsker å bygge en kultur der vi deler og lytter til hverandre. Det å oppleve at mine ord spiller en rolle i fellesskapet kan kjennes sterkt og meningsfylt; at man som enkeltperson og gruppe får være medskaper i sin egen hverdag og i vår felles prosess. Når vi deler en tanke med noen andre setter dette i gang en ny tanke hos en annen. Slik kan vi bygge fortellinger sammen og skape forbindelser mellom oss.
«Historiene og tankene vi deler hjelper oss, både voksne og barn, til å gjenoppdage og regenerere gleden av å lytte og gleden ved å fortelle og til å gjenopprette mening og sjarm til ordene som blir sagt, lest, skrevet og lyttet til» – Reggio Emilia Nettverk
Idag løfter vi frem fortellingene som dukket opp rundt frokostbordet en morgen:
Gutten (2 år) kommer inn med mammaen sin og veiver armene i lufta; «Æ fant ikke månen!» sier han med store øyne. «Å, fant du ikke månen? Hvor kan den ha gjort av seg?» spør Stine Marie undrende. «Den hadd gjemt sæ inne i haugskya!» svarer gutten og peker mot vinduet. Ved frokostbordet deler han fortellingen om månen og haugskya med de andre barna. «Sola er også borte!» sier jenta (2) ved siden av, «Sola har lagt sæ bak fjellet!»
Gjennom de ulike aktivitetene vi gjør sammen i hverdagen skaper vi engasjement, dialoger og hypoteser, samtidig som vi bygger fellesskapet. Underveis reflekterer vi pedagoger over spørsmål som:
- Hva legger vi i begrepet «fortellinger»?
- Hvordan fanger vi opp og løfter frem barnas fortellinger i prosessen?
- Hvordan legger vi til rette for at flere historier skal komme frem?
- Hvordan kan vi utforske eller teste ut hypotesene barna kommer med?
- Når oppstår de gode samtalene?
- Ofte er det de verbale fortellingene som er de mest åpenbare. Hvordan fanger vi opp de ikke-verbale fortellingene?
- Hvordan øver vi pedagoger oss på å se og lytte? «Lyttende pedagogikk»
