Tørket sand på asfalten, på bua, i båthuset.
Bitte små gråe perler samles opp i en håndflate.
Sukker, sier barna mens de samler opp sandkornene.
«Det er ikke sukker hvis sanda er bløt, sier barna.
Sanda må forberedes og bearbeides. Dette foregår i takt med sola og varmen.
«Vi legger det inni huset og så må man vente til i morra», fortsetter de. « Først tar vi sukker og sand, mykt sukker», sier gutten.
«Så hvis det blir regn i sukker blir det til kliss klass og hvis man vil vil ha sukker igjen må man legge den tilbake igjen», sier ei av jentene.
Et felle språk til i leken. En felles oppfatning. Noe som er hundre prosent deres.
Siden høsten har vi pedagoger sett, observert og lagt merke til en fascinasjon og et engasjement rundt å samle sukker.
Hvilken posisjon tar vi pedagogenes i dette tilfellet? Vi observatører og lytter etter deres felles språk og fortellinger. Deres måte å kommunisere på. Hva kan vi lære av barna?
Pedagogene som observerer leken kjenner på kraften av leken. Vi ser og blir fascinert over måten de bli enige om dette. Dette er sukker!
