Et eventyr av brødrene Grimm
Det var en gang en geit som hadde sju små geitekillinger, og hun var så glad i dem som bare en mor kan være. En dag skulle hun ut i skogen etter mat, men før hun gikk, ropte hun alle ungene inn til seg og sa: ”Kjære barna mine, jeg må ut i skogen etter mat til dere. Nå må dere passe dere godt for ulven, for hvis han slipper inn i stua, eter han dere alle sammen med hud og hår. Det verste er at han kan skape seg om på så mange måter. Men dere kan alltid kjenne ham på det grove målet og de svarte føttene hans.” ”Bare gå du, mor”, svarte killingen. ”Vi skal nok passe oss. Du kan være helt trygg!” Så mekret mor og gikk rolig ut i skogen.
Det var ikke lenge før det banket på døren, og en ropte: ”Lukk opp for meg, barn! Mor er kommet hjem og har med noe til dere!” Men killingene hørte på målet at det måtte være ulven. ”Å nei, vi lukker nok ikke opp for deg!” ropte de. ”Du er ikke moren vår, for hun er så fin og grann i målet. Du er ulven, det hører vi godt!”
Da gikk ulven til landhandleren og kjøpte et stort stykke kritt. Og da han hadde spist det, ble han så fin i målet. Så skyndte han seg tilbake igjen og banket på døren. ”Lukk opp, barna mine! Mor er kommet hjem og har med noe godt til dere.” Men han hadde stukket den svarte labben sin like bort ved vinduet, slik at barna så den. Og så ropte de: ”Å nei, vi lukker ikke opp for deg, for du er ulven. Moren vår har ikke slike svarte føtter.”
Da løp ulven til en baker og sa: ”Jeg har støtt foten min, stryk litt deig på den!” Og bakeren klinte labbene hans inn med deig. Så løp han til mølleren og sa: ”Strø hvitt mel på labbene mine!” Men mølleren skjønte at ulven tenkte på noe vondt, og så ville han ikke. Da sa ulven: ”Hvis du ikke gjør det, så eter jeg deg!” Og da ble mølleren redd og gjorde labbene hans hvite.
Så gikk ulven for tredje gang og banket på: ”Lukk opp! Mor er kommet hjem og har med noe godt til dere!” Geitekillingene svarte: ”La oss først få se labbene dine, så vi ser om du er moren vår!” Da la ulven labbene sine i vinduet. Og da ungene så at de var hvite, trodde de at det var sant alt det den hadde sagt. Så åpnet de døren, men den som kom inn, det var ulven! Nå ble de stakkars ungene redde og ville gjemme seg. Den ene sprang under bordet, den andre opp i sengen, den tredje inn i ovnen, den fjerde i kjøkkenet, den femte i skapet, den sjette under vaskefatet og den syvende i klokkekassen. Men ulven fant dem etter tur, og han var så glupsk at han slukte dem alle sammen. Bare den minste i klokkekassen kunne han ikke finne. Men nå var han ordentlig mett også. Derfor ruslet han ut på vollen og la seg under et tre, og der sovnet han.
Like etter kom geitemoren hjem fra skogen. Og hva var det hun så? Døren stod på vidt gap, stoler og benker var kastet om hverandre. Vaskefatet lå i småbiter på gulvet, og tepper og puter var revet ut av sengen. Hun lette og lette etter barna, men kunne ikke finne dem. Hun ropte på dem også, den ene etter den andre, men ingen svarte. Endelig, da hun kom til den yngste, svarte en tynn, liten stemme: ”Jeg er i klokkekassen, mor! Geitemor halte ham ut, og så fortalte han at ulven hadde kommet og ett opp alle de andre. Stakkars geitemor, hun gråt og gråt.
Til slutt gikk hun utenfor, og det vesle kjeet løp med. Da de kom ut på vollen, så de ulven som lå under treet og snorket så grenene skalv. Geitemor så nøye på den, og plutselig så hun at noe rørte seg inne i den store, fulle ulvemagen. - Å nei, å nei, tenkte hun, - kanskje de stakkars barna mine lever ennå! Så løp hun inn etter kniv og nål og tråd og skar opp magen på ulven. Og etter som hun skar, spratt killingene ut, den ene etter den andre, til de var der alle seks. De var like levende som før og hadde ikke lidd noe vondt.
Nå ble det vel glede! De fløy rett i armene på mor og hoppet omkring henne, men mor sa: ”Gå og plukk sammen mange, mange gråstein, barn. Vi vil fylle magen på ulven mens den sover.” Og så stappet de hele ulvemagen full med stein, så mange som de kunne få inn. Geitemor sydde maven sammen igjen. og ulven merket ingen ting og rørte ikke på seg engang.
Til slutt var ulven utsovet og reiste seg. Men den var blitt tørst av alle steinene i magen og ville gå ned til brønnen for å drikke. Da den begynte å gå, skranglet steinene inne i magen på den, og ulven ropte:
”Hva ramler og skramler i magen min? Det skulle vel være geitebein,
men jammen kjennes det ikke som stein!”
Da den kom til brønnen og bøyde seg utover kanten for å drikke, ramlet alle steinene fremover og trakk den med seg ned i vannet så den druknet. De sju små geitekillingene sprang bort til brønnen og ropte: ”Ulven er død! Ulven er død!” Og så danset de med moren sin rundt brønnen, så glade var de over at den stygge ulven hadde druknet.
