Gjennom hele høsten har vi sett hvordan barna har gjemt seg bak teppet i gangen, bak putene på veggen og under teppene på avdelingen. Gjennom tilrettelegging av ulla, har vi sett at barna har tatt med «borte-titt-titt»- leken inn sammen med ulla.

«Lekens livfulle stemme i prosessene bli en veiviser og glød for neste steg.» (Engan, Rostad & Bernemyr, s. 61)

Når vi leker med ulla vår er vi oppi den, vi har den over oss, tuller oss inn i den og gjemmer oss i den. Den alders typiske «borte-titt-titt» leken har blitt et fellesskap der alle tar del.

Ettåringene forstår hverandres språk. Når noen begynner, hekter den andre seg på – vi ser på hverandre, ler og deler øyeblikkene sammen.

Pedagogene har reflektert rundt når er det vi går foran, og når trekker vi oss tilbake? Når trenger ettåringen støtte i leken og når har de en lek der vi blir overflødig? Etter hvert som vi har blitt kjent med ulla, materialene og hverandre, har vi sett at barna har tatt mer initiativ til leken. Barna finner hverandre og materialene på egen hånd – og de inviterer hverandre inn.