Vi finner fellesskapet gjennom vår egen stemme

Den lille lekestua i skogen vår samler fem to åringer i utetiden. Gledeshylene, trampene og latteren høres utenfra «iiiiii», «wæææ». Det tomme rommet gir en annen akustikk.

Lyd, bevegelsene, blikk, smil og latter. Barna imiterer hverandre. Behovet for å utforske stemmen, en felles forståelse, og et felles språk mellom 2-åringene. Noen kaller det kanskje utestemme, men ser og hører vi nærmere på det kan vi få en større forståelse.

Er det ekkoet? Kraften? En invitasjon av en venn? En måte å uttrykke seg på, som tegning og leire? Eller en måte å bli kjent med egen stemme og kraft i stemmen? I hvilke situasjoner hører vi hylet? 

Ansiktet søker mot vindusruta – nære og enda nærmere. Barnet utforsker sin egen stemme, kraften, vibrasjonen mot ruta, og lyden i rommet mellom munnen og vinduet.

Hvordan opplever de andre i rommet lyden? Henger de seg på? Blir de redde?

Hvordan opplever pedagogene lyden? Stopper vi det? Forundres vi og løfter det til refleksjon? Kan vi forstå det på en annen måte?