Det er tidlig på morgenen, lyset er mykt og svakt. Rommet vårt begynner å våkne opp, sakte. Skyen henger stille og avventer vennene sine som samler seg rundt.
Så snart frokosten er over, kommer barna inn på rommet og ser seg rundt. Hva skjer i dag? Pedagogen invitere barna under skyen: hva ligger her? Hva skjer med skyen vår?
Under skyen ligger et tykk, luftig lag med ull i antikk rosa farge. Den snakker sammen med miljøet rundt seg.
Hvilket tilbyr ulla for oss i dag? Hvorfor ligger den der?
Barna kommer nærmere og forsiktig kryper de nær ulla. En hånd strekker seg framover «Den er god og varm! Å! Det er godt å ligge på den.» Hva er den? Lurer vi på. «Det er en sky under skyen vår» sier noen, «Lukt! Det lukter bjørn.»
Sansene våre skrues opp: vi ser nøye på den, vi tar på den , vi lukter med hele nesa oppå.
«Det går an å poppe den.» tilfører et annet barn.
Der, hvor den sky vi har selv skapt, sammen, er magisk å være. Under skyen, på ulla, med lys fra prosjektoren. Det bugner av fortellinger og plutselig er vi inn i et eventyr…
«Jeg kan bo sammen med bjørnen!» sier en gutt mens han krøller seg under ulla som en vesle bjørn på vei til vinterdvale. «Kom og lukt!» inviterer han vennene sine i eventyret sitt, «en bjørn!»
«Dette regner ut av skyen…» forteller ei jente mens hun tar på ulla. «… jeg kan ta på regnet.» fortsetter hun mens hun sitter under skyen og river en bit av ulla.
«Oi, jeg kan bevege skyen», sier jenta overrasket. Kroppen svaier sammen med den store skya og ivrige fingrene drar garnet for å støtte bevegelsen.
Plutselig er vi over skyene og flyr gjennom en regnbue. En gledelig dans under en fargerik himmel, som inviterer flere inn.
Noen sitter seg ned for å lese et eventyr til andre, på den varme ulla. Mens andre ligger og hører på.
Ideene og fantasien blomstrer når sansene våre fylles opp.
«Hva har du her?» spør pedagogen «det er kaffe for skyen.» forteller hun mens viser noe ulldotter som er inn i tekannen.
