Vi utforsker nye måter å jobbe på med leire.

Denne gangen ønsket vi å utforske leiren på en annen måte enn vi pleier. I stedet for å starte med myk og formbar masse, dekket vi verkstedet med tørr, hard leire. Allerede før vi begynte å arbeide, hadde rommet fått en annen karakter – mer rått, mer fysisk.

For å åpne opp prosessen organiserte vi tre stasjoner:

En knuse- og bankestasjon,

en raspestasjon,

og en malestasjon.

Ved knuse- og bankestasjonen startet det hele med kraft. Lyden av leire som ble slått i stykker fylte rommet. Det var intenst, nesten rytmisk. Kroppen måtte kobles på. Armene jobbet, skuldrene jobbet. Den harde leiren ga motstand, og vi måtte bruke tyngde og presisjon. Det var noe frigjørende i å bryte ned materialet – å gå løs på det uten å skulle skape noe “pent” med en gang.

Ved raspestasjonen endret tempoet seg. Bevegelsene ble mer kontrollerte, nesten meditative. Overflaten ble bearbeidet gradvis. Støv og små partikler samlet seg. Her handlet det om tålmodighet, om å kjenne hvordan strukturen endret seg under hendene.

Malestasjonen åpnet for enda en dimensjon. Det knuste og raspede materialet kunne bearbeides videre, blandes, påføres, undersøkes på nytt. Her møttes det grove og det sanselige. Farge, tekstur og spor av prosess ble synlige.

Det som startet med banking og intensitet utviklet seg til en mer harmonisk flyt. Stasjonene skapte bevegelse i rommet – både fysisk og mentalt. Vi gikk fra å bryte ned til å bygge opp, fra kraft til presisjon, fra fragmenter til nye uttrykk.

Gjennom hele økten var vi utforskende sammen. Vi ga hverandre tilbakemeldinger underveis, delte oppdagelser og stilte spørsmål. Vi løftet hverandre frem i det som var rått, uferdig og i stadig endring.

Økten ble oppslukende, lærerik og inkluderende. Mangfoldet i uttrykkene speilet mangfoldet i arbeidsmåtene. Ved å møte leiren gjennom knusing, rasping og maling fikk vi erfare materialet på en mer kroppslig og direkte måte.

Noen ganger må vi bryte ned for å kunne se nye muligheter.