Nei, det er ikke blomsten skogstjerne vi snakker om, men ett-to-åringene på skogstur!
Innover stien…
Opp på steinen…
Snubler, men finner fine blad…
Over ei stor rot…
Opp på en stein og ned fra en stein…
Tilslutt tilbake for å få oss en matbit.
Den lille skogen mellom husene på barnehagen vår har så mye å by på!
Hundre spennende ting for hender, øyne og neser,
hundre ulike hindringer å komme seg over,
og hundre muligheter å bryne seg på.
Bevegelsesglede gir oss en positiv felles arena. Vi deler smil, latter, fart og utfordrer oss selv til å prøve nye bevegelser.
Litt og litt blir vi bedre kjent
Barn-barn
Barn -voksen
Barn-rom
Nye kolleger
Utenfor stod det en veldig spennende lastebil parkert!
Vi går gangstien mellom husene på barnehagen vår
Vi løp, klatra, hoppa og balanserte. Vi delte blikk, smil og latter, og møttes i bevegelsesgleden.
Vi sang og danset sammen, og viste hverandre sanger vi liker. Sannelig kunne vi noen av de samme sangene også!
Denne gangen tok vi med oss jordtunnelene våre som en felles møteplass. Neste gang vil vi ta med oss fjær vi kan jobbe med sammen.
Vi beundrer de fine jordkostymene vi har malt og limt jord på. Vi prøver dem på og tester dem på en runde rundt i barnehagen. Med oss har vi sangen og bevegelsene fra sangen vår «Frøet» av Finn Kalvig.
En liten generalprøve før den store karnevalsdagen i morgen!
I rommet er det dekket med svart gjennomsiktig tyll, lys fra projektor og instrumental musikk som støtte til bevegelsen.En liten flokk er invitert inn denne morgenstunden, så er vi igang.
Et langt tyllstykke blir løftet opp og lagt over armene. Tyllet blir som en forlengelse av armen som strekker seg og forvandler henne til ei kråke i lufta.
Et barn står oppå bjelken, kaster tyllet opp i lufta, hopper ned og ser på hvordan tyllet danser i lufta på veien ned.
Et møte med lyset får oss til å oppdage at det kan «kile» huden vår og at en skygge skapes. «Jeg ser skyggen min», «Se! Jeg flyr!».
Hvert barn bringer sine tanker, ideer og tolkninger inn i økten. Noen beveger seg rundt i rommet, noen observerer, noen gjør seg kjent med tyllstoffet, noen søker til de andre kråkene i rommet. Barna går til og fra iscenesettelsen. De kjenner selv på når de skal tre frem og tre tilbake. Når vi ser på dokumentasjon i etterkant kommer det enda sterkere frem de ulike måtene å delta på som støtter vårt syn om at barna «hundre språk».
