For hver uke og hvert treff styrkes båndene våres. Barna blir bedre kjent med hverandre gjennom samspill, samtaler og felles opplevelser. De finner ei hånd på tur, kanskje er det en hånd de kjenner godt fra før, eller en hånd de enda blir kjent med. De klatrer, finner blomster, fargerike steiner og undrer seg sammen over det de finner. I fellesskap sitter vi å spiser lunch mens de ser på fuglene som flyr rundt oss.
I permakassene setter vi poteter sammen. Vi vil treffes til ny oppstart og kunne samles rundt permakassene for å følge med noe vi har skapt i lag.
Samtidig som barna blir bedre kjent med hverandre, blir barna også kjent med pedagogene på gruppa. Det har blitt naturlig å henvende seg til pedagogene fra begge husene for barna. Vi begynner å bli godt kjent, vi begynner å bli et lag.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
14 spente føtter står på benken på rekke og rad. Vi er enige om at IDAG skal vi våge oss opp og synge for hele skolen! Vi gjør det sammen og ingen skal føle seg alene. Mange er spente og kjenner at grue-seg-følelsen blander seg godt sammen med glede-seg-følelsen til en litt kaotisk ball i magen.
Vi har snakket om at vi kan kjenne kraften og varmen fra en venn hvis vi griper tak i hånda ved siden av oss. Vi kan dele ro og styrke med hverandre selv når vi ikke føler oss så rolige eller sterke i oss selv.
