Å hoppe tau er en gammel aktivitet som har vært med oss i generasjoner.
Her møter barna felles glede, samspill og koordinasjon.
Hoppet må koordineres med at tauet er i bakken, de to dreierne må finne et passe, likt tempo på tauet i samsvar med hopperen og hopperen må finne en takt som passer til tempo på tauet. Det kreves balanse og smidighet og det krever konsentrasjon.
Forholdet mellom leik og læring har vi snakket om siden starten på 1800-tallet. Barns rett til lek står skrevet i FN’s barnekonvensjon, men vi kan ikke minnes ofte nok på leikens betydning og viktighet.
Noen er redd for læringsbegrepet i barnehagen, blant annet at læring får for stor plass i barnehagen. Vi tenker at vi ikke skal være redd for det, så lenge vi klarer å se sammenhengen mellom leiken og den læringa som skjer gjennom leiken. Barnet er, gjennom leiken, hovedpersonen i sin egen verden. De kobler sine erfaringer og kunnskap og bringer det inn i leik og samspill med andre.
Nå som våren er her, med grønne blader, blomster og sand tilgjengelig innbyr naturen til kakebaking, blomstersupper, og andre retter. Men det er ikke «bare» en lek. Når vi setter oss ned sammen med barna og tar oss tid til å lytte og høre på samtaler opplever vi at det er så mye mer:
Underveis i leiken og hestehoven rives i biter for å lage «honning», dukker det opp innspill og tanker om blomstens nektar. Hva er egentlig blomstens nektar?
«Det e noe som bia og homla spise eller drikk. Homlan har sånn rør, nesten som sugerør som sitt fast i munnen. Dem sug nektaren i midten på blomsten. Det e drikken og maten dæmmes.» (Jente, 6 år)
Det snakkes om bearbeiding av blomstens nektar:
Kanskje det må varmes i ovnen?
Går det an å drikk nektaren uten at vi gjør no mer med den?
E den giftig?
Barna henvender ikke bare spørsmålene til oss pedagoger, men også til vennene sine. De deler kunnskap enten fra turer de har vært på sammen med foreldre eller ting de har lest i bøker.
Et tre står aldri alene. Det omgis av vann, småkryp og andre vekster. Dette gjenspeiler mennesket. Vi ønsker ikke å stå alene, vi vil ha venner rundt oss. Mennesker vi stoler på, som vi kan rådføre oss med, som kanskje bare er ved siden av oss. «Æ vil ha med mæ en venn når æ ska lage leiretreet».
Etter møtet rundt «kongletreet» på tur og etter tegnestunden, har vi tatt et nytt steg i prosessen. Barna får mulighet til å uttrykke seg gjennom leire. Oppgaven blir: «kan dere forme kongletreet som dere har tegnet i leire?
Guttene blir entusiastisk av oppgaven og møter den med et «Jaaa»
Neste dag skal de ta fatt på leira. Begge ønsker å ha med seg en venn. Med hver sin venn ved siden av seg, griper de leira med hendene sine. De velger å ha tegningene sine med. Praten går aktivt rundt røttene som gjør at treet kan stå. Tankene rundt fundamentet med en god og stødig rot, kommer tydelig frem. Leira gir utfordringer ved at den bøyer seg. Rota får mer og mer leire, helt til stammen står. Barna går videre som i en lek. Blader formes og presses på, kongler lages og omgis etterhvert av ekorn, mens vannet renner rundt treet. Vi opplever at barna befinner seg en plass mellom fantasi og vitenskap.