På tur møter vi en gruppe barn som er eldre enn oss. Noen av dem har klatret opp i furutreet.
Det store furutreet.
Det er høyt, det ruver over oss med sine mektige grener.
Det har til nå virket som en uoppnåelig oppgave å skulle klatre så høyt. Komme seg opp i selveste storfurua.
«Wooow…»
Det står ei kraftig grein støttet oppover stammen på treet.
Den hadde de klatret på for å komme seg opp.
«Æ vil opp. Hjelp mæ opp»…
Vi snakker om å øve på å klatre selv. Mestre det for egen maskin. Utvikling.
Det klatres, de sklir med igjen, prøves på nytt…
Litt veiledning og støtte fra pedagogen som er tett på aktiviteten.
Til slutt er det to av guttene som kommer seg opp.
«Wooooow»!!
Flere vil prøve.
Dagen etter vender vi tilbake til treet. Gjensynet forteller at vi møter noe som betyr noe for oss.
Flere barn ville klatre.
Noen har erfaring med å komme seg opp fra forrige tur. De veiledet, og støttet. En hånd å holde i, et puff i baken på vei opp, «der kan du holde hånda di».
Oppmuntring og ros på veien opp.
«Bra jobba!»
