Når familiene hekter seg på prosessen skjer det mye fint. Vår hverdag blir rikere, det gir barna større perspektiver, vi deler kunnskap, lærer av hverandre og vi blir bedre kjent med hverandre. Dette blir også en del av vår hverdagsdialog. En dialog der barnet er aktivt i sentrum, der foreldre og personalet spiller på lag.
Denne dagen har en av familiene med seg en gul bøtte med et lite reir. En mamma støtter barnet i å dele sin kunnskap. Barnet viser stolt frem til sine store og små venner. Hva ser og tenker barna?
På tur møter vi en gruppe barn som er eldre enn oss. Noen av dem har klatret opp i furutreet.
Det store furutreet.
Det er høyt, det ruver over oss med sine mektige grener.
Det har til nå virket som en uoppnåelig oppgave å skulle klatre så høyt. Komme seg opp i selveste storfurua.
«Wooow…»
Det står ei kraftig grein støttet oppover stammen på treet.
Den hadde de klatret på for å komme seg opp.
«Æ vil opp. Hjelp mæ opp»…
Vi snakker om å øve på å klatre selv. Mestre det for egen maskin. Utvikling.
Det klatres, de sklir med igjen, prøves på nytt…
Litt veiledning og støtte fra pedagogen som er tett på aktiviteten.
Til slutt er det to av guttene som kommer seg opp.
«Wooooow»!!
Flere vil prøve.
Dagen etter vender vi tilbake til treet. Gjensynet forteller at vi møter noe som betyr noe for oss.
«Se! Treet!»
Flere barn ville klatre.
Noen har erfaring med å komme seg opp fra forrige tur. De veiledet, og støttet. En hånd å holde i, et puff i baken på vei opp, «der kan du holde hånda di».
Når vi går på tur møter vi mange forskjellige vekster. Vi oppdager farger, struktur, mønster, ulikheter.
På turen i dag oppdaget et 4-åring denne tresoppen. «Se, den har skinn på sæ». Han fanger oppmerksomheten til pedagogene, som viser sin interesse for funnet. De setter seg ned, kjenner på «skinnet», tar bilde, vi zoomer inn. (Noe vi har gjort flere ganger i prosessen med strået). Det blir en samtale og noe felles, et mikroøyeblikk som som setter i gang noe verdifullt, noe ekte. For det må være ekte om en samtale skal føles god og meningsfull.
Hvorfor oppdager barnet disse detaljene i denne tresoppen?
Hvorfor er slike øyeblikk så viktig både for barn og voksne?
Dette handler jo om en tresopp, ikke strå som er gruppas fordypningsemne? Kan vi gi så mye oppmerksomhet til dette funnet?
Kan barnets funn og evne til å oppdage slike detaljer ha betydning for vår fordypning?
Står dette øyeblikket alene eller kan det sees i en større sammenheng?
Jobber vi i prosess kun når pedagogene er forberedt på det? Hva er å være forberedt?
En tresopp er faktisk en spennende vekst, med forskjellige farger. På den ene siden er det brune og hvite prikker……og på den andre siden er den grønn, med striper og faktisk «skinn» på.
Den ene pedagogen tok med seg dette øyeblikket til en klok kollega på en annen gruppe. Hun sier at dette er et øyeblikk som kommer av at barnet gjennom stråprosessen har trent blikket sitt, lært å oppdage de små detaljene i det som lever rundt oss. Han tar seg tid til å studere sitt funn, han går ikke bare forbi og tar det som en selvfølge. Han møter interesse fra både barn og voksne, noe vi vet gir næring til mer utforskning. Da tenker vi at vi snakker om hele hensikten med å jobbe i prosess.
Etter å ha lagt tresoppen litt til side,vandrer gutten videre på sin oppdagelsesferd og setter seg ned ved en stein fullt av vanndråper…
