Vi opplever vårens inntog, og med varmegradene som dagen bringer tar vi en utflukt til Ugletårnet. Mat og drikke er med. Vi gjør nye oppdagelser i lek og samspill.
Det gjør noe med oss når vi oppsøker et annet miljø. Venner møtes på andre måter enn ellers. Gjennom hestehoven, i trehytta og gjennom det å oppdage noe sammen.
En oppdagelse av jordveps. Eller jordbie? Vi er ikke helt sikre, kanskje noen venner vet?
Vi sier takk for laget til Ugletårnet som delte sine erfaringer med leken «alle mine kyllinger». Vi kommer gjerne tilbake!
«skogen» sier ett av barna, det kan virke som de andre liker ideen. Ansiktene ser fornøyde ut og det er som kroppene «bruser» av stolthet når vi rusler ut av barnehageporten og på fortauet mot skogen. I skogen ser vi opp på de høye trærne, skogbunnen er ujevn slik at det blir vanskelig å holde balansen. Når vi snubler prater vi om at mosen er myk og vi motiverer hverandre til å komme oss opp igjen. En liten bakke inspirerer til å rusje ned, kvae fra grantreet ser ut som en snømann syns et barn, en tue blir en hoppeplass for to, en stubbe kan vi legge kongler på, vi finner tomme blåbærbusker, solen skinner gjennom trærne og vi prater om en kvisthytte noen har formet.
En liten utflukt gir oss flere opplevelser sammen.
Når barna i Ugletårnet tegner og maler er det ofte de synkroniserer seg mot hverandre eller lar seg inspirere av hverandre så mye at de nesten lager det samme. Med husene til nabolaget vi bygger er målet vårt derimot å få øye på husenes egenart og detaljer slik at vi kan kjenne dem igjen.
Hvilke detaljer gir gjenklang i oss?
På turene våre har vi satt oss foran hvert hus for å beskrive det vi ser. Og heldigvis legger vi merke til forskjellige detaljer!
Vi har skrevet ut bilder av barnas hus, men vi så at på Ipad’en ble det noe helt annet. Der kunne vi forstørre detaljer slik at vi kunne se dem tydeligere. Da oppdaget vi mange ting vi ikke hadde sett før!
Tenk at noen tak har diamantformer og andre tak har bølger!
Rulling av kuler, leker og materialer, men også barna som ruller med egen kropp har blitt en lekerytme hos flere Månebarn. Klinkekuler som trilles raskt, sakte, hardt og forsiktig bortover den lange korridoren. Kropper som ruller som tømmerstokker og overlater bevegelsen til tyngdekraften, noen som bremser med hender og føtter, andre som ruller raskt, slipper kontrollen og lar seg bare rulle. Hvor ender ferden? På skrå, rett ned, inn i gjerdet, mot en venn?
Vi ser barn som triller tromler, baller eller lokk ned bakken og tester egen fart. Kan jeg ta igjen trommelen/ ballen/ lokket eller kan den ta igjen meg? Det er uforutsigbart, litt skummelt og litt spennende.
Å gi rom og tid for denne lekerytmen, for barnas spontaniteten og utforskning blir viktig.
«Vi liker å rulle!»
Hvorfor har barna så mye interesse for rullende bevegelse?
Er det fordi det er uforutsigbart hvilken retning de går? Er det bevegelsen barna har interesse for? Spenningen? Er det at det kan gjøres om og om igjen og gir uante muligheter? Vi tar med oss spørsmålene i refleksjoner rundt videoer og bilder som vi har dokumentert.
