I høst opplevde vi ei gruppe som hadde behov for å finne ut av den nye barnehagehverdagen med flere nye pedagoger, færre voksne, nye rom, samt nytt og mer materiale tilgjengelig. I tillegg vekslet vi mellom utestart og innestart.
Med ulik struktur og ulik rytme annenhver uke (en uke med innestart og en uke med utestart), så vi etter hvordan barna fant en gjenklang i leiken sin disse ukene.
Dette førte oss inn i en refleksjon rundt rytme og videre til ordet «lekerytme». Vi trakk paralleller mellom «rytme» og «gjenklanger».
– Kan barna finne en rytme i leken sin?
– Kan vi se en rytme og en gjenklang i barnas lek disse ukene?
– Hvordan kan vi iscenesett slik at barna kan finne rytme i dagen sin?
– Hvorfor ser vi på rytme som så viktig?
Vi tenker at rytme i leiken er å finne tilbake til noe som er gjenkjennbart, noe barna kommer sammen om, noe som skaper et samhold, en felles interesse og noe som er mulig å utforske videre.
Hva så vi?
Vi så raskt at kula ble en metafor som skapte interesse og som åpnet for en felles utforskning hos mange barn. Kula var uforutsigbar, vi visste aldri hvor den havnet, vi møtte den i ulike størrelser, ulik tyngde og var laget i ulikt materiale, men den hadde behov for et materiale sammen med seg. Her kom rørene inn.
Med kula i sentrum ble det ute satt sammen rør i lange baner i skråninger, på levegg og i trappa. Inne ble høydeforskjellen på scenen brukt, benken på malerommet, paller og veggen med metallhyller. Barna skapte selv noe som kunne utforskes.
Vi så testing av fart, refleksjon rundt ulike kuler, store og små justeringer og beregning og av kulas treffpunkt. Vi hørte latter og så iver og spenning hos barna i leiken med kula i baner.
