Vi pusser bort fliser og kanter med sandpapir
Treplate er et fint og stødig materiale å male på. Det ligger i ro selv om penselbevegelsene er store og fargene kommer fint frem.
Vi maler i gult som grunnfarge med stor pensel for å dekke hele flata
Rosa, orange, grønt og gult blandes sammen for å få fine sterke farger i vårens palett
«Maling på stolen! Å nei! Vaske!»
Treverket er annerledes etter noen regnværsdager. De store sagflisbitene har en annen farge og glød nå. En liten stålpanne blir fylt opp gang etter gang med sagflisbiter. Ivrige skritt beveger seg mot dammen, bitene tømmes langsomt ut, blikkene våre søker mot dammen. Den voksne prøver å forstå barnets testing. Hun spør; «Flyter bitene på vannet?». Barnet bekrefter med et nikk og et smil.
I nærheten ligger en stor rot, den er også litt forandret i dag. Fuktigheten har gjort treverket mykt og vi oppdager at vi kan ta det fra hverandre.Når vi hakker med pinnen løsner små fliser.
Utetiden minner oss på barnas trang til å utforske. De små øyeblikkene er gode læringsprosesser. Barna har så mye å fortelle oss når vi retter blikket mot de små forunderlig hendelsene.
Det er mange måter å finne sin plass på i fellesskapet. Noen ganger får vi tildelt en plass. Noen ganger må vi ta plass, andre ganger må vi gi plass.
I Ugletårnet har vi gapahuken som vår oppmøteplass. Der har barna hver sin knagg de henger sekken sin på og det er der de sitter når vi spiser, har møter eller leser bøker i gapahuken.
Vi gjør en hel prosess rundt det å skape sin egen plass i gapahuken. Vi startet med en trestamme som vi saget i tynne jevne skiver. Det skapte masse sagflis til leken!
Så fikk barna utforme sitt eget design for skiltet sitt. Oppgaven var:
«Tegn deg selv i Ugletårnet. Hvis du vil kan du også skrive første bokstaven din eller alle bokstavene i navnet ditt.»
Det er viktig for barna å få arbeide på en god arbeidsflate med gode verktøy.
Noen har mange bokstaver i navnet sitt og andre har få. I Ugletårnet har vi laget oss bokstavbrikker av mosaikkfliser, og nå ble de en fin støtte for å skrive navnet sitt.
Samarbeidet rundt bordet gjør at vi finner alle bokstavene, og vi diskuterer hvilken rekkefølge de skal stå i. Vi prøver ved å lese, flytte litt rundt og lese på nytt. Det blir mange morsomme versjoner!
Til slutt brukte vi svipenn til å forsterke og gjøre barnas strek mer varig i vind og vær, og barna boret hull og hang opp skiltene sine på hver sin nye plass.
Se så flott det ble!
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
De ville gjerne ha flere slike.