Vi sitter rundt bordet og spiser to-måltid. Blikkene til barna søker mot vinduet. Det snør, «snø, snø, snø» lyder i rommet. Det er naturlig at væromslaget blir samtaleemnet i måltidet. Ettermiddagens muligheter blir å ta med snøen inn til ettåringen. Snøen lokker barna på stjerne til seg. « kaldt,kaldt» snøen utforskes med alle sanser. Etterhvert henter vi også inn litt is vi har fryst ute i baljer»
Vi utforsker, ikke bare en ting, men flere.
Hvor går kula raskest? Den sida med rør som er høyt opp eller der rørene er lavere?
Hvor skal røret settes for at kula skal gå oppi?
Hvordan få kula til å hoppe og attpåtil havne oppi det store fatet?
Når vi ruller, hva kjenner vi på da? Spenning, svimmelhet, motstand i kroppen? Adrenalin?
Vi ruller nedover, bortover og oppover. Når vi ruller nedover, går det fort og vi vet ikke hvor vi havner, bortover må vi ta i mer med musklene våre og når vi skal rulle oppover, ruller vi ned igjen.
En pedagog begynner å rulle sammen med barna – hva kjenner hun på? Svimmelhet, ubehag, spenning, minner fra egen barndom som dukker opp, adrenalin. Tør jeg å slippe meg helt opp? Tenker konsekvenser og reserverer seg.
Vi ser på glasskula – kan alle kuler kastes eller trilles? Kula sendes rundt og barna forteller hva de ser. På den ene sida er bobla stor og når vi snurrer rundt, blir den mindre og vi ser lyset som lager et «bål» i kula.
Kuler er også sentral når vi dekker på til selskap.
Trommer i en lang rekke på kjøkkenbordet. Fire små barnehender griper tak i trommestikker og pinner og begynner å tromme på hver sin side av bordet. Lyden sprer seg i rommet, de ser på hverandre og møtes rundt samme tromme. Sammen fyller de rommet med lyd.
På bruktbutikken fant vi et rødt skinnende forheng. Tynne plast sirkler tett i tett festet på lange tråder. Vi henger den opp på verandaen til 1 åringene ved siden av lydinstallasjon. Når vi observerer møte mellom barna og materiale oppleves det magnetisk. De kjenner på, rister på, går igjennom, drar og holder i… hele kroppen taes i bruk i utforskningen. Lyden som skapes mellom barna og materialet er harmonisk og det gir en frydefull stemning.
Vi har akkurat spist frukt, så hode og kropp har alle forutsetninger for å ta fatt på en ny og spennende aktivitet vi kan komme sammen om. Vi ser oss rundt og trekkes mot rørene som ligger som en sol midt i sandkasseområdet. Rørene som har blitt en viktig del av leken til månebarna de siste ukene, rørene med sine unike egenskaper, som kan bygges sammen og skape en utforskning av andre materialer og elementer. Vann og kuler blir sentralt i barnas utforskning. Vi ser oss rundt og samler materiale vi tenker kan passe sammen – kuler, planker, tromler, tør, paller, kopper og kjeler. Mange barn retter blikket mot området, som kanskje er litt lite brukt, som vi ikke har oppdaget før, men som absolutt fortjener å bli sett.
Vi lar oss fascinere av barnas møte med et utforskbart materiale, hvordan de tester ut, prøver ulike måter og teknikker, hvordan de kommer sammen og diskuterer og prøver hverandres unike teorier – «kan vi dytt på? Kan vi vri på røret? Kan vi skyv på røret? Det går ikke! Den e for stor, neei, no kjæm den ut».
