Cirka teater med Anne Marit ønsker oss nok engang velkommen inn. Denne gangen har hun noe helt spesielt å vise frem. Hun har nemlig i mange, mange år samlet på steiner. Hver en stein betyr noe for hun. De har en helt spesiell historie. Jeg forteller dette fordi at det har betydning for måten hun tar med oss inn i hennes verden på. Hennes måte å forføre og fortelle oss om de ulike steinene gjør at hun skaper en verdi i dem. Vi ser at det betyr mye for hun. Idag vil hun dele den med oss. Oss pedagoger, sammen i et lag.
Det harde materialet, og de mange steinene forteller oss noe. De har levd et liv, de var kanskje de første på jordkloden. Noen har et hulrom i seg, kulørene i steinene er forskjellige. Noen er runde og andre har skarpe kanter. Noen er mindre og andre større. Noen av steienen gir gjenklang fra lyset, andre glitrer som juveler. Noen steiner ligner på skapninger, ansikter eller andre assosiasjoner vi trekkes imot.
Anne Marit gir pedagogene en oppgave om å skape en miniatyr verden. Vi skal lage en historie knyttet til den miniatyr verden og de steinene vi hadde valgt oss ut. Jeg tror hensikten er å få oss til å aktivere den komplekse dynamiske prosessen i hjernen vår. Samtidig å skape nye forbindelser som vekker frem fantasien!! Og Fantasteriet i oss. Kanskje kan vi si livets magi?
Erfaringene med fra Cirka teater tar jeg med meg i refleksjon med Zoi.
Hva skjer når man skaper rom for kreativitet?
Hva skjer med oss når vi åpner opp for kreativitet, åpenhet for materiale, ting og menneskene rundt oss? Blir vi mer tolerante for ulikhetene til hverandre?
Vi pedagoger blir tankefulle når vi åpner opp for slike store spørsmål. Samtidig som de vekker nye følelser i oss, trigger de også frem viktigheten av å jobbe med verdiene våre. Verdiene som skal være en brobygger mellom teori og praksis i barnehagen vår. Vi har tro på det genuine menneske. Et menneske som blir dannet i et godt og varmt miljø. Der vennskap, felleskap, bærekraft, samhold, respekt for ulikheter, dialog, delaktighet, følelser og kjærlighet skal komme frem (Vedissyn, Planetringen – Vikhammeråsen barnehage).
Vi trekker tråer i alle retninger ifra verdiene vi ønsker skal skinne ekstra frem. Verdier som har gjort at vi er den pedagogiske institusjonen vi er i dag. Vi ønsker å forsterke og legge tilrette for at slike tanker og dialoger skal komme frem i hverdagen til barna.
Vi er i en fase med forberedelser, spenning og venting før Løvetannen plutselig setter fart opp av jorda. Vi øver oss på å fortelle og lage fortellinger i møte med hverandre, materiale og historier på forskjellige måter.
Praksisfortelling: Trefigurer
Vi har tidligere på dagen skjært ut figurer som barna har laget i tre. Dialogen rundt hva figurene er, ser ut som, ligner på, eller kan være er uendelige. Hva du ser er ikke nødvendigvis det samme som jeg ser. Hva du tenker det ser ut som er ikke nødvendigvis det samme som meg. Vi tenker og handler ulikt i ulike situasjoner. Vi pedagoger hører i gruppa at det kan være krevende å tenke åpent. Åpenheten må trenes hele tiden.
Det er som om hjernen er en muskel. På en slik måte at den kan trenes som en muskel. Akkurat som muskler blir sterkere med trening, kan hjernen styrkes gjennom læring, utfordring og mental aktivitet.
Når vi nå snakker om læring. Må vi innom læringssyneet vårt. «Vi mener at læring og utvikling skjer i relasjon og dialog utifra den konteksten de enhver tid er i» (husboka Planetringen-Vikhammeråsen barnehage). For oss handler læring om å forstå og begripe. Pedagogene praksis blir å være en medkonstrutør gjennom aktiv lytting, tilrettelegging og utforskning.
Vi hopper tilbake til dagen hvor vi skjærte ut figurer i tre. Denne dagen ønsket vi også å tilrettelegge for mer dialog og tenkning.
Hvordan?
Praksisfortelling: «Den lille Prinsen»
Vi samlet oss tett inntil hverandre, barna fikk en lapp i hånda si. Et bilde av en tegning fra en bok som heter «Den lille prinsen». En bok skrevet av Antonie De Saint-Exupery. Denne boken er en filosofisk og poetisk fortelling som bærer flere budskap, men hovedtemaene dreier seg barndommens uskyld, kjærlighet, vennskap og viktigheten av å se verden med hjertet, ikke bare med øynene.
Vi blir tatt med inn i fortellingen om da forfatteren var 6, år. Da han hadde tegnet en tegning som ble kjapt og enkelt knust av et tankesett der kanskje materialisme og regler var dominerende. For dominerende slik at fantasi, undring og følelser slapp inn.
Lappen holdes fortsatt i hånda, noen med begge hender, noen med fingrene, noen har snudd lappen vertikalt. Hva ser dere spør pedagogen? Stemmene forteller ivrig; «barn i en pose» «en presang», «er spøkelse», «en bakke», «en gitar», «en cowboyhatt».
Pedagogene hører at fantasien tør å utspille seg i gruppen. Det bærer preg av et godt læringsmiljø. Diskusjonene går videre i gruppa, i mens vi lytter til hverandre.
