Sammen skal vi skape en sky.
En rulle med hønsenetting blir tatt frem på plattingen utenfor Rukleskyan. Vi ruller den ut. Kan dette bli til en sky?
☁️Hvor skal den være?
☁️Hvilken form skal den ha?
☁️Skal vi bruke papir?
☁️Skal vi henge den opp?
☁️Skal vi ha den i rommet?
☁️Skal vi jobbe med den ute?
Men’s Antea og Trine jobber med å binde fast de skarpe kanter, tar barna tak i «skyen» og sier «opp og ned» samtidig som kroppene beveger seg opp og ned. Flere og flere barn samler seg rundt skyen. « opp og ned», sier barna.
Tenk om dette blir til en stor sky!, sier pedagogen.
☁️Kanskje de vil krype inni? Kanskje de vil gå under?
Vi løfter opp hønsenetting, barna går inn. Latter og lek settes i gang.
Hvordan er det et viktig steg for prosessen vår, lurer Zoi.
Vanligvis ville en slik installasjon komme etter hvert i prosessen. Etter hvert vi hadde tilrettelagt for mange ulike måter å jobbe på med skyer. Vil det være et steg tidlig inni prosessen? Eller er dette en stor del av prosessen? Er det inngangen vår til prosessen?
☁️Hva vil hensikten vår med å skape en stor sky være?
☁️Hvordan tilrettelegger vi for at barna kan jobbe med det?
Skyen henges opp på verandaen utenfor verkstedet.
En stor plass, med plass til flere hender.
Vi deler gruppa i to. På formiddagen har vi revet avispapir i stykker og forberedt til en arbeidsøkt. Vunni ordner «lim» med barna. En blanding av mel og vann.
Vi begynner å jobber. Det er lett å henge papirbittene på kanten men vanskelig å feste dem på siden. Barna blir fort nysgjerrige på materialet, papir, lim og vann. Det er artig å holde på med. Vi har et par arbeidsøkter før vi innser at dette er en arbeidsplass som er «langt fra oss». Vi ønsker å gi tid til denne prosessen.
Vi ønsker at «skyen» skal leve sammen med oss: den skal være en del av rommet og en del av oss. Vi har respekt og vi passer på den: installasjonen er viktig for oss og vi viser kjærlighet når vi skaper den. Det betyr noe for oss.
Vi ønsker at det skal være mulig å jobbe med den på alle tidspunkter på dagen og med flere teknikker slik at alle kan uttrykke seg gjennom ulike metoder med glede og felleskap.
Vi vil også at den skal være i rommet. Vi vil ikke gjemme den bort.
Vi tar med skyen i rommet vårt. Det er fortsatt spennende å prøve mange ulike måter å jobbe med den.
Barna bruker også skyen i leken sin. De gjemmer seg inni, kryper under, samler seg rundt. Den er i bevegelse i rommet og barna er i bevegelse selv: skyen, barna og pedagoger sammen er i synergi. Vi har gode energiene i rommet vårt!
Etter noen dager introdusere Vunni til sprayflaske med vann og de store ruller med rosa og blå papir. Det er noe som gjør lett for tre åringen å jobbe med. Det er også noe som åpner opp for barnas fortellinger.
«Æ vil jobbe med skyen», sier gutten.
«Det brenner på skyen! Æ må slukke brann, æ er brannmann!», fortsetter han.
Prosess er viktig for oss. Veien i prosessen blir skapt i felleskap. Vi er ikke opptatt av å bli ferdig. Vi er ikke opptatt av en ferdig produkt men selveste reisen.
Sammen går vi nå, på veier vi har ikke gått før. Vi vet ikke hva veien vil bringe. Men vi går sammen. Vi stopper opp og passe på at alle er med. Heia Rukleskyan!
