I barnehagen vår har vi et årlig karneval, hvor fellesskapet står sterkt i grunnen. Det skal være fest når det er karneval. Vi har i tradisjon å vise frem prosessene våre igjennom aktiviteter, kostymer, parade og miljøene i rommene. I år vil kometgruppa vise frem vår tolkning av lyset som fenomen.
Vi kaller gruppa inn til refleksjon rundt dokumentasjonen våres.
«Den 7. mars skal vi ha karnevalfest i barnehagen», sier pedagogen.
Fest er noe vi gleder oss til. Barna på komet har opplevd karnevalsfest før så de kommer fort frem med tankene sine. Kostymer, dans, mat, musikk, kake og mye mere.
«Ordet Karneval» er skrevet på et ark som er klistret på et plexiglass. Vi opplever magi når lyset treff plexiglasset og arket. En regnbue dukker opp. En klang av en sterk opplevelse kom frem som et minne hos oss. Det gir mening for oss og gripe øyeblikket og støtte oss på det vakre naturfenomenet om regnbuen som sto opp ned som gjengen på Kometgruppa fikk øye på.
Regnbuen som sto opp ned blir vår inngang til arbeidet vårt med gjenklanger og lys prosessen mot karneval.
«Grete, Grete, en regnbue står opp ned»
Vi dekker dokunentasjonstavla med brunt kreppapir og henter frem bildet. Skal vi prøve å male regnbuen?
Vi dekker arbeidsrommet med dokumentasjonene: bildene, blogginnleggene, tankekartene, skissene, tegningene,og periodeplanene. Nå har vi mulighet til å ta en dybbdykk i dokumentasjonene som har blitt til underveis i prosessen. Vi tar oss tid til å tolke, reflektere, ta et tilbakeblikk og se på nytt.
Vi står nå ovenfor et valg for veien videre. Vi snakker rundt ordet valg. Hva mener vi når vi sier at vi må ta et valg? Og hva blir det viktigste for oss på komet.
Jo, vi vil finne det genuine hos barna. Det ekte. Det barna som skal drive prosessen og vi skal være til støtte. Vi bruker dokumentasjonen til å forberede oss for et felles prosjekt.
Vi reflekterer videre;
Hvordan skal vi møte «lyset» igjen?
Hvordan kan vi best mulig fortsette utviklingen av arbeidet våre i takt med barna?(s.157, “blå blomster,bitre blader»)
Hvordan skal vi gå sammen for å finne neste steg?
Hvordan erfaringer har barna med seg inn i det nye året som kan gi næring til prosessen videre?
Hvordan skape et felles tredje? Noe som vi sammen er med å påvirke, endrer og skaper?
Hvordan mobilisere gruppen inn mot et nytt prosjekt?
Vi ønsker å skape noe som sender ut nok kraft nok til å tiltrekke seg våres oppmerksomhet og lysten til å fortsette å jobbe med det.
Om bare noen få dager skjer det noe annerledes, noe spesielt. Vi skal nemlig inviterer foreldre og søsken til en Lys frokost. En gjenklang fra prosessen vi er inn i, samtidig en mulighet til å styrke fellesskapet. For å mobilisere gruppens energi mot denne dagen, byr vi gruppen inn til dialog. Vi vil få barnas stemme og utrykk i planleggingen og gjennomføringen. Det er da det blir ekte for oss.
Vi øyner mulighet til å skrive og snakke om hvordan vi kan nå frem til gjestene vi ønsker å invitere.
Trær av pappmasjé og trematerialet blir et av elementene vi holder på med mot selve dagen.
Tennbriketter til å bruke når vi skal tenne opp i bålpannen.
Vi støper lys med hint av litt julekrydder.
Is-lykter formes med plass til lysene vi har laget
Portalen skapes som skal ønske oss VELKOMMEN
Dagen er her! Vi er takknemlig for gjestene som kom og bidro til at vi fikk en god advent stund sammen.
Når vi evaluerer dagen kjenner vi på en god følelse at vi har laget oss en fin stund sammen.
Dette er en praksisfortelling som kommer fra pedagogene på Komet gruppa. Dette er en påminnelse om at det finnes håp. En påminnelse om at vi kan utgjøre en forskjell både for oss og omverden. Ikke minst en påminnelse om viktigheten av verdier, respekt, raushet, barnesynet, verdisynet og læringsynet vår.
Det er advent på Planetringen barnehage. Komet gruppa sitter spent sammen. Stine og en 1 åring banker på døra. «Hei, vi har lyst å glede dere med litt frukt og en overraskelse». I hendene bærer de et stort fruktfat. På fruktfatet ligger det en liten blå eske med et rødt bånd rundt. Fatet blir satt i midten av oss. Den fanger alles oppmerksomhet.
Henrik og Zoi ser på hverandre og bestemmer seg ganske fort for at de ønsker at barna skal finne ut hvordan de skal ta imot denne gleden. Frukten og esken står og lager en spenning i rommet. Praten i rommet går fra rampenissen til at mamma har bursdag. Pedagogene sitter og lytter.
Plutselig griper en barnehånd om esken. Han rister litt på den. Pedagogene sier ingen ting. «Den lager ingen lyd», sier han og legger esken tilbake på fatet. Vi tar oss en fruktbit. Energien samles i rommet.
En annen barnehånd griper tak i esken på nytt. Flere øyne er rettet mot jenta. Hun løsner den røde tråden, tar opp lokket og henter opp en lapp. Hun strekker hånden opp i været. Hun tar et blikk til på lappen. Hun sender den videre til den nærmeste pedagogen. Henrik leser opp overskriften «TAMPEN BRENNER» står det.
Jenta spretter opp og sier til gruppen» Æ har lekt denne leken før til ho bestemor», sier hun. «Fortell mere om det!», sier Henrik. Hun fortsetter «Æ husker at……». Vi blir lyttende til hennes formidling. Gutten som sitter tvers over lytter og samtidig er han tenkende i blikket. Han smetter inn med sin fortelling når tiden er inne. Han sier «Æ husker også…….» og fortsetter sin historie om en skatt i et hule. En historie han har med sin bestefar.
Pedagogen leser videre på lappen. «Skatten er gjemt i rommet. Er den gjemt fugl eller fisk eller midt imellom? Tampen brenner når dere nærmer dere…. Bli enig om to venner som skal lete etter skatten. En må vite hvor skatten er og si tampen brenner eller ikke».
Pedagogen repeterer en setning, «Bli enige om to venner som skal lete etter skatten.». «Hvordan skal vi gjøre det? «Alle blir med sier ei jente. Vi tar oss en fruktbit til å tenker litt til. Nå kommer det flere forslag, «Vi kan bytte på det», «Vi kan gå to og to». «Vi må finne en venn som vi skal gå sammen med».
«Vi hopper tilbake til lappen, og tar praten videre om det er noen som vet hvor skatten ligger, slik at vi kan bli fortalt om det er varmt eller kaldt, om skatten ligger gjemt fugl, fisk eller midt i mellom. I mellom frukta og esken står et telys. Noen diskuterer og trekker frem at her er det varmt.
Zoi spør om det er noen som vet hvor skatten er? Henrik smiler lurt,» æ vet» sier han. Vi går rundt å leter etter skatten. Skatten blir omsider funnet. Jenta åpner esken og sier ‘»pepperkaker». Hun samler oss igjen rundt bjelkene. Hun reiser seg opp og begynner å dele ut, en pepperkake til hver. «En til deg….., En til deg…..», osv. Barna sitter og spiser, nyter pepperkaken og samtalen rundt. Jenta reiser seg på nytt og skal begynne å dele en pepperkake til. Hun står stille. «Æ har en pepperkake igjen men det er flere som ikke har fått to, hva skal vi gjøre?, spør hun. «Går det an å dele pepperkaken?, spør pedagogen. «Ja» sier hun og begynner å dele til de som ikke fikk to.
På slutten av samlingen kommer siste barnet som kommer senere til barnehagen denne dagen. Han blir omgitt av mange som skal fortelle om alt som skjedd. En barnehånd strekker frem en bit av pepperkake. «Her, denne kan du få»…
Etter aktiviteten reflekterer pedagogene over disse spørsmålene:
🟡Hva hadde vi gått glipp av hvis pedagogene hadde tatt styringen over samlingen?
🟡Hva hadde skjedd hvis pedagogene hadde tatt opp esken, åpnet den, lest brevet, delt barna inn i to og to, delt pepperkakene likt?
🟡Hva skjer med barna når de opplever at stemmen deres får betydning?
🟡Hva hadde skjedd hvis pedagogene ikke hadde gitt tid til å la barna fortelle om deres historie?
Etter samlingen kommer Stine tilbake for å høre hvordan det gikk. Stine beskriver:
« Jeg er spent på hvordan fruktstunden til Komet ble denne dagen. Så fort jeg hører at de kommer ut av rommet går jeg bort til Zoi og Henrik for å høre. Jeg blir møtt av to pedagoger som bobler over av tanker og følelser. De deler stunden med meg og vi reflekterer over det de har opplevd. Den lille boksen sammen med pedagogenes valg av strategi brakte med seg så mye. For meg forteller dette om en barnegruppe som er vant til å bli tatt på alvor. Barna vet at deres stemme har betydning. De bryr seg om hverandre og de har en sterk vi- følelse. Pedagogenes valg om å trekke seg tilbake og ha troen på at barna klarer dette selv gir barna muligheten til å vise dette i praksis. Tenk at en så enkel glede kan bli til så mye!»
Dette er en gjenklang av et langtidsarbeid basert på barnesynet vårt, læringssynet vårt og verdisynet vårt. En tillitt, respekt, raushet og annerkjennelse. Takknemlighet for de som gleder og de som lærer seg å bli gledet.
