Forfatter: Komet Gruppa

Gutten tar frem spaden og begynner å spa i sanda.

«La oss bygge en vei», sier kompisen.

«Ja, det gjør vi» sier gutten.

De graver og klapper på sanda. De lager lange veier som møter hverandre. Spader blir til biler som kjører på veiene.

En annen venn sitter på siden og følger med samtidig som han jobber med sitt.

Han holder spaden i hånden og vrir den rundt i et en rolig tempo imot sanda.

«Oi», sier pedagogen.

«Dette har jeg ikke prøvd før. Det vil jeg prøve.»

«Det vil jeg og», sier de andre vennene.

Plutselig sitter vi i sandkasse med hver sin hule foran oss.

«Går det an å gjøre sånn at hulene møtes?», spør pedagogen.

«Ja hvis vi graver sidelengs», sier 4 åringen.

Vi samarbeider og graver til spadene møtes.

«Det ble til en tunell!» sier de entusiastisk og overrasket.

En alligator underveis, sier gutten.

Leken går…

Spaden førte oss på en nytt sted i dag.

Et sted som overrasket oss.

Et sted der vi lærte oss noe nytt.

Et sted der vi åpnet opp for nye tanker og forslag.

Solen har gjort jobben sin, nå er det barna sin tur.

Tørket sand på asfalten, på bua, i båthuset.

Bitte små gråe perler samles opp i en håndflate.

Sukker, sier barna mens de samler opp sandkornene.

«Det er ikke sukker hvis sanda er bløt, sier barna.

Sanda må forberedes og bearbeides. Dette foregår i takt med sola og varmen.

«Vi legger det inni huset og så må man vente til i morra», fortsetter de. « Først tar vi sukker og sand, mykt sukker», sier gutten.

«Så hvis det blir regn i sukker blir det til kliss klass og hvis man vil vil ha sukker igjen må man legge den tilbake igjen», sier ei av jentene.

Et felle språk til i leken. En felles oppfatning. Noe som er hundre prosent deres.

Siden høsten har vi pedagoger sett, observert og lagt merke til en fascinasjon og et engasjement rundt å samle sukker.

Hvilken posisjon tar vi pedagogenes i dette tilfellet? Vi observatører og lytter etter deres felles språk og fortellinger. Deres måte å kommunisere på. Hva kan vi lære av barna?

Pedagogene som observerer leken kjenner på kraften av leken. Vi ser og blir fascinert over måten de bli enige om dette. Dette er sukker!

Vi setter oss rundt i ring. De store tre klossene blir satt rundt i en ring av tre av guttene på gruppa idag, de inviterer til et mellommåltid.

I dag fikk vi en sommergave fra foreldrene på gruppa som skal være til barnehagen. Pakken blir lagt ved siden av fatet som står i midten av sirkelen.

Et av barna streker seg mot pakken.

Det dukker straks opp noen forslag vi må lytte til.

«Kanskje L.S.(barn) kan åpne pakke siden hun tok den med til barnehage ?», foreslår I.J.(barn).

Enda et forslag kommer opp;

«Hva om hvis vi har gavepakke stopp?» foreslår S(barn).

«Hvordan gjør vi det?», spør pedagogen.

«Vi slår på musikken og sender pakken rundt, når musikken stopper åpner den som har pakken», sier S.

«Hva synes dere om denne forslaget?», spør pedagogen.

«Ja!», sier barna samstemt.

Denne historien handler ikke om gaven.

Det handler om et demokratisk valg. Forslag om å handle utifra ulike strategier, strategier som gir gruppa og fellesskapet mulighet til å være med å ta et valg og i dette tilfellet få være deltagende i «pakkeleken».

Det oppleves en raushet til hverandre. En demokratisk ånd som er innarbeid i vår kultur. Pedagogen rolle kommer også frem i denne fortellingen. Måten man åpner opp for forslagene og støtter barnas tanker, ideer.

Takk for gaven!