Forfatter: Ugle Tårnet

Takk for i år, God jul og godt nytt år!

Vi lever i en verden omgitt av teknologi. Teknologien har blitt en integrert del av livene våre. Den kan finnes i nesten alle aspekter. Fra måten vi kommuniserer på, til hvordan vi jobber og holder oss underholdt.

Teknologien er her for å bli.

Hvordan kan vi fremme teknologien sin positive sider?

Hvordan kan digital verktøy være til støtte i det pedagogiske arbeidet?

En julefortelling skrevet av AI for oss i

Ugletårnet:

Julehistorien i Ugletårnet

Det var en klar desembermorgen i Ugletårnet, og snøen lå som et teppe over bakken. Ute i lekeplassen kunne man høre latter og glade rop fra barna. Zoi og Henrik, de to pedagogene, var i full gang med å forberede julefeiringen. I dag skulle de lage julepynt, men de visste ikke at en rampenisse hadde sneket seg inn i tårnet for å lage litt ekstra liv og røre.

“Jeg tror vi trenger mer glitter!” ropte A entusiastisk, mens hun strødde det over et papir som allerede var dekket av lim.

“Pass på at glitteret ikke havner i øynene på R,” flirte C, som visste at R alltid var klar for å lage et lite kaos.

“Jeg skal bare lage et juletre av papp,” sa D og begynte å klippe ut en trekant, men før han visste ordet av det, hadde rampenissen, som het Nisse-Nils, fått tak i limflasken og sprutet lim over hele bordet.

“Se her!” ropte E og kastet seg over limflasken. “Nå blir det skikkelig klissete!”

“Å nei!” utbrøt E, som nettopp hadde fått lim på håret. “Se hva Nisse-Nils har gjort!”

Nisse-Nils lo så høyt at han nesten falt av hyllen der han hadde gjemt seg. “Ikke bekymre deg, E! Det er bare litt julekaos! Det er tross alt desember!”

LS og L, som hadde sett alt som skjedde, begynte å hviske til hverandre. “Tror du vi får besøk av Julenissen?” spurte LS. “Eller kanskje han er her allerede?”

“Jeg hørte at han har med seg reinsdyrene sine!” svarte L med store øyne.

“Reinsdyr?!” ropte IJ, og alle barna ble stille. De kunne nesten se for seg de små, søte reinsdyrene som spratt rundt i snøen.

PS, som alltid hadde de beste ideene, foreslo: “La oss lage en stor snømann ute, så kan vi tilkalle reinsdyrene!” Barna ble enige, og de stormet ut i snøen for å bygge den største snømannen Ugletårnet noen gang hadde sett.

Mens de bygget, kom Nisse-Nils på en plan. “Hvis jeg lager litt julestemning, kan jeg kanskje tilkalle Julenissen!” tenkte han. Han begynte å riste på en magisk sekk han hadde med seg, og plutselig dukket det opp pynt, lys, og en stor boks med pepperkaker.

R, som alltid var litt av en eventyrer, foreslo: “La oss ha en pepperkakekonkurranse! Den som lager den beste pepperkakehuset, får være Julenissens hjelper!”

S og P var raske til å ta utfordringen, og de begynte å bygge. Nisse-Nils, som hadde fått mer og mer julestemning, bestemte seg for å bli med. Han hjalp dem med å lime sammen pepperkakene, men han klarte alltid å putte litt ekstra godteri oppi limen, så det ble en merkelig blanding av pepperkake og søtsaker.

“Se på den snømannen!” ropte L plutselig. “Den er større enn alle sammen!” Barna snudde seg, og der sto snømannen, høy og stolt, med en stor rødkinnet nese laget av en gulrot og øyne laget av kull. Men snømannen hadde også fått et spesielt tilbehør — en nissehatt som Nisse-Nils hadde “mistet” fra seg.

“Det er min hatt!” ropte Nisse-Nils. “Men jeg gir den til snømannen! Han ser jo ut som en ekte julehelt!”

Rundt snømannen samlet barna seg for å ta bilder, og da de snudde seg, så de en stor, rød slede som kom svevende ned fra himmelen. Barna gispte av glede. Julenissen hadde kommet!

“Ho ho ho! Jeg har hørt at det er mye moro her i Ugletårnet!” sa Julenissen med et stort smil. “Og jeg ser at dere har hatt besøk av min venn, Nisse-Nils!”

Barna lo og klappet. “Vi har laget snømann, pepperkakehus og mye mer!” ropte D.

Julenissen nikket og delte ut gaver til alle barna. “Dere har vært så flinke i år, og Nisse-Nils har fortalt meg om all moroa dere har hatt. Neste år vil jeg gjerne komme tilbake!”

Med det fløy Julenissen av gårde, og Nisse-Nils vinket farvel. Snøstormen som hadde vært, stilnet og alle barna i Ugletårnet visste at de hadde hatt den mest fantastiske julefeiringen noensinne.

Zoi og Henrik så på hverandre og smilte. “Dette blir en jul å huske,” sa Henrik. “Og vi har Nisse-Nils å takke for det!”

Og slik ble det en uforglemmelig jul i Ugletårnet, fylt med latter, moro og magiske minner som barna ville ta med seg for alltid.

I dag har skolestartene vært i Malvik kirka

En stemningsfull juleforestilling med scene, lys, kostymer og musikk. Barna fikk hilse keiser Augustus og enegelen Gabriel.

De ble også med på en spennende reise til Betlehem der Jesusbarnet la i krybben.

Takk for denne gangen!

En samtale mellom pedagogen og en far på morgenen får oss til å tenke. En helt vanlig dag, en helt vanlig hverdagssituasjon, men samtalen vekker noen nye tanker. Noen nye tanker som er av så viktig betydning. Den er faktisk så viktig at den kan få store effekter.

Vi står ovenfor et valg. Et valg som kan også gi betydninger for fremtiden. Et valg som får betydninger for måten man tenker på. Et valg som får konsekvenser for respekten til hverandre. Et valg som får kjærligheten ovenfor andre til å endre seg på.

Valget idag er ikke enkelt, vi skal nemlig velge hvem som skal være Lucia.

Hvem skal være lucia?

Hvilket føringer skal vi pedagogene legge?

Hva sier tradisjonene? Skal vi følge de?

Blir de å kjenne på utrettferdighet?

Blir de å få kjenne på en kjønnsforskjell? Kan gutter også være Lucia?

Skal eller må alle få være Lucia slik at ingen blir utelatt.

Så hvilket valg tar vi videre nå? Hva slags føringer legger vi pedagogene? Vi har makten til å påvirke.

I det store verdensbildet står vi ovenfor store endringer. Endringer som vil føre til at mange vil føle en undertrykkelse. Endringer som gjør at vi mennesker mister litt av vårt frie syn og åpenheten om at vi alle mennesker er like mye verdt. Du kan få til det du vil her i samfunnet uavhengig om hvilket kjønn du er. Du skal få kjenne på at om du virkelig har lyst og har en genuin drivkraft i deg har du mulighet til å lykkes.

Vi ser at motpolene står på hver sin side i det store verdensbildet. Du har vest som ligger under et sterkt press av diktatur. På Øst siden blir minoritetsgrupper sterkt nedgradert.

Og så har du oss her i midten, i vårt lille fyrtårn på Vikhammeråsen. Vi skal iallfall lyse så sterkt ut at vår handling, væremåte og didaktiske praksis skal skinne. Skinne så klart og sterkt med et VERDISYN som vi kan kjenne en varme og kjærlighet til.

Vi snakker om et verdisyn som hele tiden søker etter den tiden vi lever i idag. Vi snakker om en filosofisk tenkemåte som begynner i handling (Kari Carlsen, S,68).

Vi skal være den pedagogiske plattformen hvor røttene til den demokratiske fellesskapet skal slå spirer.

Alle disse tankene tar vi med oss når vi nå skal ta oss et valg.

Praksisfortelling: I lag skal vi skinne i mørket.

Vi setter oss i en ring. Slik at alle ser hverandre. Vi ser på hverandre med smil og glede. Vi er i lag. Vi har i forkant ladet situasjonen. Luciadraktene er tatt opp av esken, nye batterier er skiftet på lysestakene. Luciakronen er spent sammen og alle lysene er klare til å skinne. Vi åpner opp for å dele tanker med hverandre.

«Om ikke mange dager er det endelig deres tur til å gå Luciatog» «I et luciatog går vi på rekke, en går først med en lysekrone på hodet og en lykt i hånda». «En etter en følger vi på med et lys og kurver med lussekatter i» sier pedagogen.

«Hvem skal gå først» sier et av barna! Så fint at du spør, svarer pedagogen. Det valget sitter vi klare til å ta nå. Hvordan tenker dere at vi skal gjøre det? Fortsetter hun.

Vi pedagogene kaster «ballen» videre til gruppen. Flere hender rekkes ivrige opp i været. «Vi kan ta elle melle hest og ku»? , sier et av barna. «Men den blir så kort», da kommer vi ikke rundt til alle. «Neste hånd snakker: «kan vi ikke ta blinde bukk»? Å, fortell, hvordan gjør vi det? Svarer pedagogen. Jenta forteller videre.……

Nå har vi noen forslag, hvilket forslag skal vi ta? Vi gjør oss et valg, alle sammen. Et valg som er avgjørende for om kanskje det blir jeg eller du som har kronen på hode.

Respekten for hverandre har vi bygd opp igjennom mange år sammen. Respekten for at vi har ulike meninger og er forskjellige. Dialogen med hverandre er så viktig, det er slik vi modnes og vokser sammen.

Gruppen får en mulighet til å få et eierskap ovenfor valget de skal gjøre. For oss var det viktig. For oss er det ikke så viktig hvem som er valgt, men hvordan valget er tatt.