Skyene av tyll – en demokratisk møteplass

Etter lang tid med lading av skyer, tar vi et tilbakeblikk i våre dokumentasjoner. Vi sitter sammen og ser på bilder og videoer. Hva forteller barna oss gjennom sitt møte med masse tyll i rommet, stoff dandert i små hauger i storsalen, inne på Haugskyarommet eller kanskje ute der skyene beveger seg naturlig avhengig av vær og vind? Hvordan påvirkning har musikk og digitale supplementer i rommet? Valget for vår videre prosess tas på bakgrunn av det vi ser og hører av vår dokumentasjon.

Barna forteller oss at de forsker gjennom kroppen sin, og at de påvirkes av ytre faktorer som farger, lyd og bilder. Kroppsligheten er kanskje det sterkeste språket de har nå. I følge den franske filosofen Merleau-Ponty (sitert i Løkken, 2013) er kroppen «våre intensjoners synlige form». Han argumenterte for at vi som levde kropper skaper mening gjennom våre kroppslige og sanselige erfaringer, og at kroppen dermed er utgangspunktet for all opplevelse og læring.

Dette hjelper oss videre i prosessen med skyer, det hjelper oss til å finne de «rette» brillene når vi skal observere, lete etter øyeblikk og gjør barnas språk lettere å oppdage. Det hjelper oss til å gi barna større medvirkning i sin utforskning.

Vi har dekket området rundt ramma vår med masse tyll når barna kommer inn etter utetid. Hvordan tas det imot?

De møter det med å bevege seg varsomt, hardt, de ruller seg inn i stoffet, løper oppå, drar med seg stoffet under ramma som har vært vår sky. De ligger tett sammen, ler, gråter litt om noen trår for nære, imiterer hverandres bevegelse, løper, går åler seg og kryper etter hverandre. Slik kroppslig «tumlelek» er karakteristisk for alderen, og beskrives av småbarnsforskere som den mest avanserte, sosiale leken toddlere imellom (Løkken, 2013). Vi opplever at barna møtes i en demokratisk stund, der rommet inviterer til å være sammen, kun gjennom et felles tredje (tyllstoffet) og barnas egne, unike bevegelser. Vi opplever at alle får brukt sin stemme.

Denne kroppsligheten ser vi også sterkt når vi møtes i Storalen gjennom lyssetting, stoffer og musikk som endrer takt. Vi ser barnas naturlige taktskifte etter hvert som musikken som skal lyde som skyer i lett flyt, går over og veksler med tordenskyer.

Kilder:

Løkken, G. (2013). Toddleren som kroppssubjekt. I S. Haugen, G. Løkken & M. Röthle (Red.), Småbarnspedagogikk: Fenomenologiske og estetiske tilnærminger (2. utg., s. 31-45). Cappelen Damm akademisk.