Under gruppemøte reflekterer pedagogene om hva som blir neste steg rundt møte med furutre.
På formiddagen rundt fruktmåltidet snakket vi om at vi ønsker å spise lunsj under furutreet.
Da kom det et utsagn fra ei jente. «Furutreet har ikke blader»
Ja, det stemmer svarer pedagogen. Pedagogen henter ei furugrein vi har på rommet vårt og viser frem. Er det noen som vet hva furutreet har?
«Barnåler» sier ei jente.
«Men vi er så små, vi når ikke dem» , sier ei jente mens ho bøyer hodet bakover og ser oppover mot taket.
«Vi kan gjør sånn» sier sier ei anna og strekker hånda opp i været, mens ho strekker seg så lang hun kan med kroppen.
«Vi kan hoppe» sier noen andre, og reiser seg opp og hopper så høyt opp
På veien til furutreet er bakken dekket med mange fine gule, brune blader og barnåler.
Vi merker at gruppa er motivert til å komme seg frem.
En gutt kommer først og sier høyt «Furutreet!» «Vi skal spise under furutreet»
Tenk at treet er så stor at vi får plass til alle under det!
Plassen gir mulighet til mye lek og moro. Noen får blikket opp mot barnålene og begynner å hoppe for å nå de.
