Ullas kompleksitet

Vår fortelling

Skyer – ull – bevegelsen – folka

Årets prosess startet på en annen måte. Vi gikk fra å være to ulike barnehager, til å bli én. De nye gruppenavnene førte oss inn i prosessen med skyer. Fjærskya er og har blitt gruppas identitet – det har blitt oss.

Midt på gulvet ligger en stor haug med fluffy gul ull. Et barn oppdager ulla og omfavner den med hele kroppen. Han trekker ulla rundt seg og over seg, og forsvinner inn i den myke ulla som kan minne om en stor sky. Se for deg hesten som ruller rundt i høyet – den euforiske gleden og den genuine følelsen. Gledeshyl og latter fyller rommet i øyeblikket. Foreldre og barn kommer inn i rommet og den travle morgentimen blir til en stund der vi, både barn, foreldre og pedagoger, stopper opp og betrakter barnets møte med ulla.

Ulla gir oss en umiddelbar følelse. Volumet, den fluffy teksturen, lettheten og det foranderlige materialet gir oss forbindelser til skyene. Ulla er myk, varm, allsidig, taktil og sanselig. Det er et bærekraftig naturmaterial, det er fornybart og er en stor del av vår kultur og tradisjoner. En varme som ikke bare kler på kroppen vår, men som også gir en følelse av ro, glede og et fellesskap.

På et gruppemøte reflekterer vi over hvordan vi kan oppsummere årets prosess med skyer og ulla som har vært materialet vårt. Hvordan kan vi fortelle vår fortelling? Dele opplevelsene med ulla? Hvem oppsummerer vi for? Hva har vi lært? Hvilke øyeblikk med ulla har vært betydningsfulle? Skal vi skrive? Bruke bevegelse? Dans? Bilde? Film?

Vi går fra gruppemøtet med mange tanker og spørsmål. Vi kjenner på litt motstand, men også inspirasjon for å tenke nytt.

Vi ønsker å gjøre det på en annen måte enn vi har gjort tidligere, men samtidig skal det være forståelig for alle. Vi vil dele den gode prosessen vår. Ulla har vært med oss hele året – den har blitt oss og gruppas identitet.

En idé kommer opp; kan vi oppsummere året i et bilde med ulla vår?

En oppsummering der vi bruker hendene våre og hodet. En oppsummering som står i rommet vårt. En oppsummering for pedagogene og for barna. Vi finner en ramme med hønsenetting, også går vi tilbake i vår minnekiste der ulla ligger lag etter lag.

Prosessen og ulla er vår minnesamler

Ser du øverst på bildet, kan du se den kongeblå ulla i ulike formasjoner. Et symbol på ullas bevegelse gjennom tilvenningsperioden. Den kongeblå ulla var vårt første møte med ulla. Lite visste vi disse augustdagene at ulla skulle få en så stor betydning for oss som gruppe.

Den første iscenesettelsen med ull og skum satte tydelige spor i meg. Jeg husker hvordan det store ullflaket lå utover gulvet og hvordan skum og vann la seg som lette skyer oppå ulla. En pedagog gikk inn i aktiviteten med kroppen først. Hun trampet på ulla, lot skummet fly og vannet sprute. Pedagogen strakk ut en hånd, og barna fulgte etter. De stoppet opp, så på, vurderte og nærmet seg gradvis.

Tidlig på morgenen kommer styrer inn på sin vante runde. To av pedagogene på avdelingen sitter og reflekterer rundt hvordan vi skal iscenesette ulla og skummet og hvor vi skal plassere oss. Styrer blir med i refleksjonen og flere perspektiver om pedagogrollen kommer frem. Skal vi stå bak og observere hva barna gjør? Skal vi være medforskere sammen med barna? En pedagog sier noe som setter spor; vi er jo nær barna i alle hverdagslige situasjoner i tilvenningsperioden. Hvorfor skal vi da ikke være nær i prosessarbeidet?

Den utstrakte hånden under den første iscenesettelsen var, slik jeg oppfattet det, ikke et press om å bli med, men en invitasjon. En trygg hånd som inviterte barnet inn i prosessen og inn i fellesskapet. Hva kan trygghet være for de yngste? Hvordan er vi nær? Gjennom prosessen har jeg sett hvordan trygghet skjer gjennom pedagogens arbeid med relasjoner, vennskap, det fysiske miljøet og muligheten for deltakelse i fellesskapet. Vi møter hverandre gjennom ulla, blikkene, latteren og gleden som sprer seg i rommet.

Nyansene er mange. En hånd som inviterer barnet inn i fellesskapet. Et smil fra en venn. Ulla som møter deg tidlig på morningen. Latteren som sprer seg i rommet, eller et «hei». Trygghet sees ikke på som et enkelt svar, men kanskje mer som en hel haug med muligheter?

Innimellom den kongeblå ulla kan du se mindre hvite ullkuler som brer seg utover små partier. Disse kulene symboliserer skummet.

«Små bobler, tett i tett, som sprekker en etter en»

Såpeskummet har vært en berikelse til ulla og skyprosessen. De løfter hverandre opp, og har vært en fin kombinasjon sammen i utforskninga.

Jeg ble engasjert i skummet og barnas møte med det. Jeg begynte å gruble og reflektere med andre pedagoger om ulike typer skum, tilberedning og tilrettelegging.

Når vi eksperimenterer og er medforskere sammen med barna kan vi opparbeide oss kunnskap om skummet og ullas funksjoner og kvaliteter. Når vi møtes rundt et felles tredje blir vi kjent med hverandre på en annen måte. Dette ble vi spesielt oppmerksomme på under oppstarten. Barna har knyttet bånd, dannet vennskap og lært masse om vennene sine gjennom prosessen. Kanskje har de lært litt om seg selv gjennom vennene sine også?

I arbeidsøktene våre eksperimenterer vi med skummet. Hvordan kan vi tilberede det på ulike måter? Skum med kaldt vann og Zalo gir store bobler, mens varmt vann og Lano gir et mer kompakt skum som varer lenger. Med litt glyserol oppdager vi at vi kan blåse bobler, og skummet blir nesten «klebrig». Skummet får også ulik karakteristikk avhengig av om du har i vann eller såpe først.

Vi kan se ulikhetene på hvordan vi tilbereder skummet, særlig i kombinasjon med ulla. Barna kan se hvordan det legger seg på ulla, og kjenner forskjellen mellom fingrene. Det bygges en spenning rundt skummet. Barna trekkes mot skummet når de ser det tilberedes. Hvilket skum får vi i dag? Vi går på detaljnivå med barna og utforsker sammen. Boblene som sprekker så stille, det som trekker seg inn i ulla og det som danner seg når vi rører rundt i såpevannet. I hver seanse med skum og ull utforsker og observerer vi det sammen og hver for seg – på flere måter, og blir kjent med det på et nært nivå.

Skummet alene blir ikke «fullstendig» uten ulla for oss. Kombinasjonen gir flere lag da de beriker hverandre, og skummets kvaliteter kommer tydelig frem i samspill med ulla.

Ullfibrene binder oss sammen gjennom året.

Vi møter ulla på nytt og på nytt. På nye måter eller på samme måte, igjen og igjen. Gjentakelse er en naturlig del av prosessarbeidet, og litt etter litt har vi blitt kjent med ulla i ulike former og teknikker. Vi finner ulike måter å presentere ulla på. Vi veksler, tar frem, tar bort og endrer presentasjon. Små forskjellige nyanser i tilrettelegginga kan gi en ny glød til materialet og prosessen videre.

De små fargerike ullremsene i bildet vårt symboliserer lekens daglige dryss. Det er ull som har blitt bearbeidet gjennom ulike iscenesettelser, der vi leker borte titt titt, der vi drar og drar, går under, ruller oss eller møter ulike formasjoner iscenesatt med ulla i storsalen. Foldene i ulla kan minne oss om hulrom som vi har gjemt oss i, som tar frem spenningen, latteren og felles blikk.

På et gruppemøte blir vi sittende og snakke om iscenesettelsene og kommer inn på en refleksjon om hva som ligger bak de valgene vi har tatt, hvorfor og når vi iscenesetter. Vi snakker om at «vi føler det». Vi føler det når vi trenger å tilby noe annet i rommet, når vi er i en flyt i prosessen og når vi ikke er det. Hvordan forklarer vi som pedagoger det vi «føler» og som styrer oss til å ta de valgene vi gjør?

En idé fra et barn eller noe vi har sett at samler gruppa, kan være et godt utgangspunkt for en iscenesettelse. Andre ganger kan vi kjenne at det er vanskelig å iscenesette, at rommet gir oss motstand eller at barna ikke responderer på iscenesettelsen. Når er vi i en god flyt i prosessen og når blir arbeidet hakkete og oppstykket? Når blir refleksjonene fattige? Når får vi en følelse av å starte på nytt og på nytt? Disse periodene er også en del av arbeidet. De periodene der vi virkelig må gå i dybden, er kanskje det vi lærer mest av?

Vi kjenner at prosessen har blitt «marmorert» inn i hverdagen vår.

Ser du litt ekstra på bildet kan du se små detaljer. Disse detaljene er små og store hendelser som har hatt betydning for oss på Fjærskya. Bildet har blitt en måte for oss å gå tilbake i vår minnekiste på.

Paraplyen i bildet symboliserer reglen «Gyrre Myrre My» av Andre Bjerke med bevegelser der vi strekker oss opp mot skyene. En note og en tekstlinje minner oss om stundene med ull, bevegelse, sang og musikk. De små lyseblå skyene og en fargerik snor er årets karneval der hele barnehagen traff hverandre gjennom skyene som tema. Et tre med en kråke og et fly på himmelen får oss til å tenke på de gangene vi har sett bevegelsene på himmelen. Storsalens åpne flater har vært en fin kombinasjon til ulla, musikken og bevegelsene. Ullsirkelen i bildet viser en av formasjonene vi har brukt når vi har dekket det store rommet.

Gjennom prosessen har vi funnet sanger, musikk og dikt som har blitt våre. Når melodien kommer ut i rommet, skjer det noe med oss. For å beskrive følelsen som er i rommet, kan du tenke på de gangene du hører en sang på radioen, tv-en, på konsert eller festival – og får en umiddelbar tanke eller følelse. Man assosierer kanskje en sang til ulike grupper, venner eller familiemedlemmer. Eller kanskje man føler på noe – glede, sorg, irritasjon, nostalgi, redsel, lengsel? Vi tenker det er fint å bli introdusert for ulike musikksjangere som får frem flere følelser. Vi skal kunne sette våre stemmer og bevegelser til musikken. Musikken har gitt næring og liv til prosessen vår med ulla.

Det vi tilbyr skal være gjennomtenkt og med kvalitet

Skyene vil være med oss gjennom hele barnehageløpet. Dette barnehageåret har vi rettet blikket oppover. I prosessen ble ulla vår inngang til å bli kjent med skyene. Når vi ser på himmelen kan vi se både Rukleskya, Lagskya, Haugskya, Slørskya og Fjærskya – dette binder oss sammen som barnehage. Etter sommeren blir vi Haugskya: et nytt navn, nye rom, en ny inngang og nye venner. Skyene har blitt og er en del av vår identitet her i barnehagen☁️