Rundt måltidet går praten om utetiden.
«Har dere gått på isen?»
«Det va glatt»
Et barn hever hendene og beveger seg sidelengs for å beskrive bevegelsen.
«Mått hold i mæ» forteller et annet barn.
Kanskje blir det flere nye erfaringer denne vintersesongen enn i fjor.
Vi sklir og faller. «Artig»! Reiser oss opp igjen og går bortover isen med forsiktige, glidende skritt.
Å gnikke, vrikke føttene for å kjenne om isen er glatt. Dette gir oss en lyd. En ny lyd kanskje? «Skvik skvik» sier det.
«Marihøne»! ropte et av barna i det hun ble hentet en ettermiddag.
«Har du funnet marihøne»?
«Ja»
Vi gikk bort til jenta som satt i gresset. Hun strøk gresstrå forsiktig fra hverandre, flyttet på høstløv og pekte.
«Der» sa hun og pekte i gresset.
Det var ikke ei, men mange marihøner!
«Skal de få bli med oss inn»?
Det fikk de.
Vi tok med mose og blader inn i terrariet, så fikk fem marihøner flytte inn.
Frydefulle hvin.
«Der e marihøna»! «Den går på taket»
«No vart den borte». Den gjemte seg under mosen.
Vi deler plassen, ser sammen, viser hverandre hvor marihønene er.
I dag sa vi takk for besøket, og marihønene fikk komme ut igjen.
Vi må løfte dem forsiktig ut.
Takk for besøket.
«Se, den går».
Da vi kom inn fant vi frem prosjektoren.
«Der e marihøna»!
Hva er det med det røde, runde lille insektet med svarte prikker?
Hvorfor bli ofte barn så fascinerte av denne skapningen?
Er det fargen?
Er det mønsteret?
Når vi skal ut er det marihønejakt. Vi må finne marihøner.
Vi har funnet ut at de bor på blomster og blad, så turen går til permakassene og til frukttrærne våre.
Der e marihøne!
Den må få gå opp på fingeren selv hvis den vil. Hvis vi kliper den på ryggen for å løfte den får den vondt.
Vi snakker om hvordan vi kan behandle marihøna for at den skal ha det bra.
Noen ganger brer den de små, røde vingeneskallene med sorte prikker på ut så vi får se vingene de skjuler under skallet. Da flyver marihøna. Barna roper frydefullt «den flyr» før de kommer med reglen:
«Marihøne, marihøne fly fly fly, i morra bli det godvær», før de vinker opp i lufta og sier «Hade».
Idag fikk barna i Ugletårnet en invitasjon! Den ble personlig levert av skolebarn fra Vikhammeråsen Grendaskole.
Men… Emil er jo et barn? Kan han være 60 år?
Vi går til vårt eget bibliotek på loftet og finner frem alle bøkene våre om Emil i Lønneberget. Så lager vi vår egen leseklubb!
– Hva står det med bokstavene der?
– Det står Emil!
– Se det står det samme som på boka!
– Jeg vil tegne Emil!
– Jeg vil lage min egen Emil-bok!
For å forberede oss, skaper vi et felles og ferskt referansegrunnlag som gruppe. Da leser vi, lytter, gjenforteller, tegner og fabulerer sammen om temaet.
Kan noen se hvilken historie dette er?
I starten av mai hadde vi foreldremøte på Stjernegruppa.
Vi ønsket å ha er annerledes møte der foreldrene fikk treffes på samme måte som barna gjør i sin hverdag.
Vi dekket på med ulike tegnesaker og verktøy til en møteplass der oppgaven var å tegne et tre sammen.
På to andre møteplasser dekket vi på til leireaktivitet. Her var også oppgaven å lage et felles tre.
Så utfordret vi foreldrene til å finne ei gruppe med noen de sjeldent snakker med.
Tegnegruppa utfordret seg selv til å lage et tre som ikke var i treets naturlige farger, og de skulle bl.a. tegne med motsatt hånd enn den de brukte til vanlig. Refleksjon mellom dem var : «Men ka e det som e under jorda»? «Steina, det kan være rotfrukt, det e jo et fantasitre så det kan jo være alt mulig». « Det må være tynne røtter»
De to leiregruppene fant hver sine bord og satte fort igang med leireklumper og refleksjoner rundt hvilket tre de skulle lage.
En gruppe laget et Harry Potter-tre, med greiner som slynger seg oppover. Det ble en blanding mellom Tarzantre og Harry Pottertre fant de ut til slutt….
Den andre gruppa laget et tre med blader og små detaljer.
Hender som knar og ruller leireklumper, fingre som klemmer små biter og former blader, lager nervene med ståltråd, spatel og kam. Ruller vaffelmønsteret kjevle og lager gress.
De tok oppgaven på alvor og praten gikk lett om hva de skulle lage, men også om hverdagslige ting.
Gjennom aktiviteten ble de bedre kjent og snakket om barna, hverdagen og ting man kanskje ellers ikke ville delt på et tradisjonelt foreldremøte.
I etterkant gikk vi rundt og så på hva hver gruppe hadde gjort, og de presenterte arbeidet sitt. Vi fikk gode refleksjoner om måten vi jobber på, og hvordan det å møtes over «det tredje» gjør at vi blir kjent på en annen måte enn om vi skulle ha sittet i en stor gruppe og snakket sammen.
Det ble løs prat, humor og latter.
Gjorde det noe med foreldregruppa å treffes på denne måten?
Var det bra med en utfordring for å bli bedre kjent?
Foreldrene som var tilstede ga uttrykk for at dette var en fin måte å være med på foreldremøte.
De ville gjerne ha flere slike.