Kategorier
Slørskyan

Fantasiskyer

I prosessen med å tegne og klippe ut skyer skjer det. Det spontane som kan overraske oss, sette oss ut av spill et øyeblikk, snu prosessen fra det pedagogene ser for seg skal skje, og til noe helt annet.

Barnas tanker og fantasi. Noe så enkelt, men likevel så vanskelig.

Fantasien er ikke vanskelig, nei den er fantastisk, befriende, spennende! Det er å snu et pedagoghode fra å tenke hvor veien skal gå, til å la barna vise vei som noen ganger kan forvirre før man får tenkt seg om. La barna lede oss i prosessen.

Vi var midt i klippingen av skyer på de malte store arkene våre, og to av jentene som var ferdige ville tegne og klippe flere skyer. De hentet hvite ark og satt fordypet i oppgaven. Da de var ferdige kom de og viste frem skyene sine;

«Se, æ har laga båtskya» sa den ene…. «og æ har laga trollsky» sa den andre.

«Var dette oppgaven da»?…var den første tanken, og det kan hende i det ubetenksomme øyeblikket at det ble sagt høyt til og med. Etter to nanosekund sa jeg heldigvis at de kunne legge dem sammen de andre skyene vi skulle henge opp.

Det ble starten på refleksjonene i teamet vårt.

Er rammene for oppgaven for stramme?

Tar vi livet av fantasien til barna ved å begrense?

Bremser vi barna i deres utforskning?

Vi tok med denne opplevelsen inn i refleksjonsteam med kolleger fra alle avdelingene på begge husene våre. Det ble interessante refleksjoner og nye tanker å ta med videre.

Er det ikke slik vi ser de store haugskyene; Figurer som danser på himmelen?

En kollega sa:

«Barna utforsker ikke bare plenen på sin side av gjerde, de hopper over og utforsker hele åkeren».

I vårt arbeid med skyene er det BEVEGELSE og FORTELLINGER som er måtene vi skal jobbe på.

Hvilken gave vi fikk med disse fantasiskyene. De fikk i gang refleksjoner og tanker vi ellers ikke ville fått. Takket være barna. De gjør oss klokere.

Kategorier
Rukleskyan

Vi treffes

Månegruppa og Grønneplene skal forenes.

Til høsten blir vi den nye fireårsgruppa. Navnet på gruppa? Det vet vi ikke enda… Vi er spente!

Planen er å treffes to til tre ganger i uka frem til ferien, også med noen dager der alle hentes på Planetringen.

Vi skal bli godt kjent med hverandre, både barn, foreldre og pedagoger.

Det skapes et fellesskap.

Vennskap som igjen vil føre til trygghet og gjensynsglede ved oppstart i høst.

Denne uka startet vi med treff i gymsalen, felles måltid og lek ute på Vikhammeråsen.

Kategorier
Rukleskyan

«Æ vil vær blåbær»

Hvordan kan et blåbær se ut?

«Den har blader»

«Den e rund»

«Den e blå»

Hvilke materialer kan vi bruke til kostyme?

Hva skal vi lage?

Vi bruker tid. Treåringene reflekterer seg imellom og med pedagogene.

«Vi vil male”

Papir er et formbart materiale. Det kan males på, klippes i, brettes, krølles. Gjøres både til to- og tredimensjonale produkter. Vi velger oss grønn farge, og papiret skal skapes om til blader.

«Vi kan ha de på blåbæran»

Kategorier
Rukleskyan

Køkultur

Et tårn av kram snø. Kanskje var det en snømann? Kreasjonen ble forvandlet til en hoppestasjon.

Et barn klatrer opp, holder i ei hånd for å ha trygghet, hopper ned.

Det er høyt!

Flere barn kommer.

Stiller seg i rekke.

Noen vil stå midt i rekka- det må jo gå litt fortere å komme frem igjen for å hoppe da?

«Du må gå bakerst».

Ingen sniking i køen.

Vi øver på å gå bak og vente, være tålmodig.

Hele gruppa er nå samlet.

I kø.

Hoppende, enten med hjelp av ei trygg hånd, eller alene, etter hvert når man mestrer.

Kategorier
Haugskyan

Oppsummering Solgruppa

Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.

Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.

I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.

Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.

Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.

Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…

Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.

Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?

Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.

I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».

Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?

De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.

Vendepunktet i prosessen

Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.

Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.

Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.

De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .