Hva er det med det røde, runde lille insektet med svarte prikker?
Hvorfor bli ofte barn så fascinerte av denne skapningen?
Er det fargen?
Er det mønsteret?
Når vi skal ut er det marihønejakt. Vi må finne marihøner.
Vi har funnet ut at de bor på blomster og blad, så turen går til permakassene og til frukttrærne våre.
Der e marihøne!
Den må få gå opp på fingeren selv hvis den vil. Hvis vi kliper den på ryggen for å løfte den får den vondt.
Vi snakker om hvordan vi kan behandle marihøna for at den skal ha det bra.
Noen ganger brer den de små, røde vingeneskallene med sorte prikker på ut så vi får se vingene de skjuler under skallet. Da flyver marihøna. Barna roper frydefullt «den flyr» før de kommer med reglen:
«Marihøne, marihøne fly fly fly, i morra bli det godvær», før de vinker opp i lufta og sier «Hade».
Se! Der e marihøne!Vi må la den få gå opp på fingeren selvMarihøna rusler oppover ei varsom arm. Kor ska den? Den ville komme på fingeren! Se! Der e ei marihøne!Ikke klipe!
I det nye barnehageåret er det «gjenklanger» som er Planetringen barnehages prosess. På Sol valgte vi å billedliggjøre det som en paraply, der gjenklanger er det overordnede ordet. Det omfavner våre tanker som kommer under.
Vi har reflektert mye og lenge over hva vi legger i ordet.
Gjenklanger.
Hva betyr det? Hvilke tanker gir det oss? Hvordan bruke det i hverdagen?
Gjenklanger er ikke et ord vi bruker sammen med barna i hverdagen, men vi har det med oss i måten vi tenker og jobber på.
Gjenklanger kan være ekko, gjentakelse og noe vi får tilbake fra det vi sender ut.
Hvilke gjenklanger skapes i barnehagen? Hvilke gjenklanger tar barna med seg videre i livet etter endt barnehageliv?
Er alt i harmoni eller er det også dissonans?
Hvilke gjenklanger skaper dette?
Elena Maccaferri snakket på Reggio Emiliakonferansen i Trondheim om at vi er født med evnen til å være i gjenklang med hverandre. Hun sa at det å finne gjenklang med andre er blant det vanskeligste i livet.
Vi måtte tenke.
Hvem er så toåringen? Hva er i fokus i deres liv, i deres tanker og væremåte?
Toåringene er i sitt eget sentrum og sitt eget univers. De er kroppslig og har fokus på egen vilje og egne behov.
Hvordan kan vi bidra så toåringene får utvidet sitt univers?
Hvordan kan vi bidra til å utvikle gode og empatiske medborgere i et demokratisk samfunn for de som skal ta over verden etter oss?
Viktige stikkord ble empati, omsorg, samspill, respekt og demokrati, og vi tenkte at vi kunne begynne med livet rundt oss og med oss. Der vi er, og med det som skaper nysgjerrighet og begeistring i barnegruppa.
Vi ser at Solbarna har stor interesse for insekt og småkryp. Det er noe konkret som vi tenker er en flott inngang.
Rommet ble tilført nye materialer og møteplasser ble skapt.
Etter studiedagene møtes vi over nytt materiale, og vi er nysgjerrige på hvilke gjenklanger det gir i gruppa.
Vi møter de hver vår, sommer og høst, de små, men så spennende krypene og insektene.
Noen synes det er morsomt å finne mange, mens andre studerer hvert enkelt kryp. Barna får mulighet til å bruke forstørrelsesglass til å studere dem endra bedre og til å få se på alle detaljer.
De insekter blir til en samlingsplass og vi stiller hverandre spørsmål: Hvem er egentlig markene og sneglene? Kan de føle som oss? Kan de bli lei seg som oss? Kan de få vondt? Kan de bli glad? Hvor bor de? Er markene forskjellig? Hva spiser de?
Insekter har mange forskjellige farger, måter å bevege seg på, størrelse og fasonge. Noen ser kanskje litt skumle ut, andre kjennes kanskje glatt og klissete. Barna blir kjent med naturens mangfold.
Det er mange innganger som gir mulighet til å snakke om empati til livet rundt oss. Vi tar med oss dette til samtale når vi møtes på bjelkene inne. Hvordan kan vi være sammen med insekter? Hva liker insekter at vi gjør med dem? Liker de å bli kastet rundt?
«Jorda e stor»
Barna har funnet en edderkopp og sammen snakker de om hva edderkopper gjør. «Edderkopper biter ikke»«Det er en pappa snegle»
Se for deg et stort, mektig og majestetisk furutre. Med en raus krone av sterke greiner som strekker seg langt ut fra stammen, sammen bærer de med seg millioner av barnåler. Når vi nå skal oppsummere prosessen med trær for barnehageåret 2022/23 på Månegruppa ønsker vi å bruke furutreet som en metafor.
Røttene gir oss vekst og utvikling. Den tykke stammen omfavner Reggio Emilia filosofien, arbeidsmåtene våre, det fysiske miljøet og materialet, barns medvirkning, pedagogrollen, prosessorientert arbeid og pedagogisk dokumentasjon. De mangfoldige greinene er de ulike og unike menneskene. Barkens endringer minner oss om en bevegelig refleksjonskultur. Konglene er de varierte aktiviteter og iscenesettelser. De rike barnålene er prosessenes mange øyeblikk som blir satt sammen til en større sammenheng. Innerst inne har man kvaen som pulserer igjennom treet som gode holdninger og verdier. En ny åring er bygd i år. For oss er dette et symbol på kultur i barnehagen.
Furutreet trenger også sollys. Sola er større enn oss og kan minne om storsamfunnet. På barnehagen er vi et minisamfunn med yrende demokratiske stemmer. Lag etter lag bygger vi kreative ideer og bærekraftig holdninger som skal gi storsamfunnet håp.
«Hvis det estetiske fremmer følsomhet og evne til å knytte sammen ting, også ting som står langt fra hverandre, og hvis læring skjer gjennom en ny tilknytning mellom ulike elementer, kan estetikken betraktes som en viktig igangsetter for læring»
Vea Vecch
Praksifortellinger rundt prosessen.
Barnåler
Bakken er dekket med tusenvis av gylden brune barnåler, det ser nesten ut som et teppe der de ligger. Sensommerens vindkast har også kastet ned rikelig med kongler fra furutreet som står i uteområde på barnehagen. Mange ganger har vi plukket disse konglene for å leke med og til aktiviteter inne utover høsten og vinterhalvåret. Men i dag er oppdagelsen en annen. En jente har funnet seg to små fargerike plastskåler som hun har fylt med barnåler. Naturmaterial skinner sammen der de ligger etter å ha blitt plukket av flittige barnehender. Neste dag finner vi en bøtte for å samle barnåler sammen.
Jenta viste pedagogen nye veier og et nytt materiale som gruppen fikk glede av å utforske på flere måter i prosessen med trær. Når skal pedagogene gå ved siden av, foran eller følge barnet i prosessen? Å lytte blir pedagogens viktigste redskapet.
Sammenhengene
Det er vår i lufta. Vi sitter samlet under furutre og tegner når vi hører en stemme:
«Furutre!» «Vi ser ut som furutre!», sier jenta.
«Vi er barken og barna er barnåler» forteller jenta videre.
Det er morgen, frokosten er satt på bordet og ryggen er godt lent bak på stolryggen. På andre siden av bordet skjærer kniven sakte igjennom en honningmelon, skrelleren preller av skallet på en gulrot og fingertuppene drar av druene fra stilken. Skallet og stilkene blir liggende på bordet i en liten haug. Et av barna strekker hånden mot en liten drue stilk. «Se, furutre» sa gutten.
Barna danner et bildet av furutre. Virkeligheten binder seg sammen med fantasien. Barna ser sammenhengene i ulike situasjoner.
Omfavnelse
Omfavnelse. Hun løper bort til furutreet. Hendene klemmer rundt stammen, kroppen er tett inntil og kinnet vendt mot en ruglete ru overflate. Hun holder fast en god stund før de slipper tak igjen.
Empatisk øyeblikk. Pedagogene opplever at barna har en empatisk tilnærming til furutreet.
I dialog
Det er vinter. Et tynt lag med snø har lagt seg på bakken. Såpass tynt at vi kan fortsett ha trillebårer ute. Først en, så to, så tre, så blir det plutselig seks trillebårer som stiller seg at med hverandre. Blikkene vender seg mot samme retning. « Det er furutreet» sier ei jenta. «Det er ikke våres furutre» svarer en gutt. «Furutreet vårt ligger bak den furutreet» sier en annen jenta.
Det foregår samtaler, dialoger blant barna. Et internt språk. Felles erfaringer, opplevelser gir støtte til relasjonsbygging. Barna vender seg til hverandre. De snakker om deres felles tredje, furutreet.
I ett med furutret
Hun reiser seg med et byks opp. Hendene strekkes ut og opp til hver sin side, så langt hun bare klarer. Kroppen formes som en stor Y og med en entusiastisk stemmen sier hun :«Vi er små, men treet er så stor!» sier hun.
Vi opplever at hun er i ett med furutreet. Hun bruker kroppen sin som et av de mange språkene.
Å være i prosess
Klokka er 16:25. Hun sitter tett til bordet og tegner. Hun vender blikket til meg. Jeg ser på hun. «Æ tegner furutreet», sier hun. «Jeg ser det», svarer jeg.
Jeg ser på jenta som tegner. Hun ser på meg med et bekreftende blikk. Ja, det er det du tror Zoi, det er furutreet vårt. Det stilles ikke noe spørsmål. Det trengs heller ikke det. Når man er i en prosess, er det utvikling og nye tanker hele tiden. Det er en helhetlig kontinuitet.
Furutreet!
Om vi klatrer opp på gjerdet kan vi se deg, du er mye større og eldre enn oss og du har så mange flere hender enn oss. Du skifter «drakt» og kler deg etter været på din måte. Du er så raus og tålmodig der du står. Du sier ikke så mye, men du lytter til de rundt deg. Du stråler oppe på haugen der. Vi ser deg, og vi vil gjerne være rundt deg, og kanskje noen ganger oppi deg.
Det er noe spesielt med deg, måten du strekker deg høyt opp mot himmelen, måten du skaper en ro rundt deg. Du har en evne til å vise at du er der for oss, hver dag, hver kveld og hvert år. Du gir liksom aldri opp.
Din empatiske side er så verdifull, og vi vet hvor viktig du er for økosystemet rundt oss. Det er fascinerende å tenke på hvor mye du gir av deg selv, av både luft, liv og energi. Du gir skygge på varme dager, og ly i urolige dager, samtidig klarer du å holde føttene nede på jorden og holde deg stabil.
Du gir og gir av deg selv. Din utstråling er helt enestående, og din estetiske verdi så verdifull.
Du er en sann kilde til inspirasjon for oss alle. Din naturlige skjønnhet, sammen med din komplekse struktur og oppbygning gir oss så mange tanker både til undring og beundring.
Takk for at du er den du er!
Pedagogen, H.K
Har du lyst til å lese mer om prosessen. Skriv Måne, trær, furutre på søkefeltet.
