Rakettrommet skal tømmes og endres til ny start i august.
Sceneteppet er fjernet og skinnene skrudd ned.
Vi demonterer kuben.
Det er spenning.
Det vrimles rundt, under og ved siden av det som skjer.
«Pass opp»!
Kuben skrues fra hverandre og holder på å falle. Vi støtter den, holder sammen og bærer ut.
Sammen.
Ute finner vi en haug med løv og sand som noen har samlet ved siden av sandkassen.
Den kan være fin å ha i permakassene våre.
Vi henter trillebår og spader.
I fellesskap får vi flyttet løv og sand til permakassen som skal være hjemmet til årets potetavling.
Vi måker opp i kassen, graver i jorda, snur, vender og blander.
Etterpå skal trillebåren tilbake i vognbua.
«Trenger dere hjelp»?
«Nei, vi klarer selv».
Det skyves og dras opp bakken, flere kommer til og bidrar i fellesskapet. Alle ønskes velkommen og det gis plass for å bidra.
I permakassen ser vi allerede spirene på hvitløken vi satt før frosten kom.
Vi dekker til med mere løv og passer på dem til våren kommer for fullt.
Et tårn av kram snø. Kanskje var det en snømann? Kreasjonen ble forvandlet til en hoppestasjon.
Et barn klatrer opp, holder i ei hånd for å ha trygghet, hopper ned.
Det er høyt!
Flere barn kommer.
Stiller seg i rekke.
Noen vil stå midt i rekka- det må jo gå litt fortere å komme frem igjen for å hoppe da?
«Du må gå bakerst».
Ingen sniking i køen.
Vi øver på å gå bak og vente, være tålmodig.
Hele gruppa er nå samlet.
I kø.
Hoppende, enten med hjelp av ei trygg hånd, eller alene, etter hvert når man mestrer.
Vi samles rundt pepperkakehuset med litt mere pynt. «Nonstop», «seigmenn», og damer, hester og griser, får plass på huset. Pynten hentes ivrig fram fra kassa og plasseres rund på pepperkakehuset. Mens andre synes stiftemaskina er mest spennende. Det er ikke så lett å få stiftemaskina til å skyte ut stifter, men med litt hjelp går det. « Æ fikk d t når æ brukt hodet» sier en, så fornøyd når stiften skytes ut. Pepperkakehuset tar sakte men sikkert form etter som det blir brukt. Nye ideer dukker opp på vår nye møteplass.
