Timian, rosmarin og sitronmelisse…
Vi sår tre nye urter som skal tåle frost og komme igjen til neste år.
En av våre fem permakasser skal få bugne av velduftende og velsmakende urter som skal glede oss til måltidene utover sommeren og høsten.
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
Med stolte fottrinn går vi ut av grinda til barnehagen med sekk på ryggen for første gang. Sammen har vi blitt enige om å spise mat i skogen til lunsj. Målrettet går vi mot skogholtet i nærheten.
Sekken kan oppleves som tung for noen mens andre helst vil ha sekken på hele tiden. Skogbunnen gir både motstand og glede. Røtter, kongler, pinner, hvitveis og fuglekvitter. Det er stas å finne fram mat og drikke og samtalen blir til en latterbølge mellom barna.
På vei tilbake tar vi med oss kvister som blir starten på en 17.mai-krans.
I Ugletårnet har vi hvert år vårsandbier ved bakken mellom slengdissa og grusbanen. De bor hos oss ei lita stund før de drar videre. Dette er villbier, og de er fredelige og spennende å følge med på. De graver seg hull i sanda og «lukker døra» etter seg ved å grave igjen hullet med sand. De er mer aktive når det er sol og varmt.
Barna har foreslått å sette opp skilt og avsperring slik at ingen forstyrrer dem, så det har vært dagens oppdrag. Det ble nesten som en liten barnehage eller biehage!
Arten er ikke rødlistet, men klassifisert som livskraftige. Villbiene har en viktig funksjon i pollineringen mellom blomster slik at vi blant annet kan få frukt på trærne våre. Uten biene hadde vi fått problemer med å få nok mat. De er viktig å ta vare på!
I Ugletårnet er det viktig for oss å være i, bli kjent med og ta vare på naturen. Dette innebærer også motstand for oss, og vi møter noen ganger ting som skremmer oss. Noen syns det er skremmende med fluer, andre liker ikke mark, edderkopper eller bier. Vi tenker det er viktig å la barna kjenne på disse følelsene og ikke skjerme dem unødvendig. Vi lærer oss heller strategier for å takle slike situasjoner som vil dukke opp mange ganger i livene våre.
Her lærer vi også respekt for hverandre, og ser at når vi lar dem være i fred, lar de også oss være i fred.
Skattøya rett over jordet til barnehagen møter oss med nye oppdagelser og gir oss møteplasser som gir næring til samtaler, undring og refleksjoner mellom barna.
Mellom stubber, steinur og trær, føler barna seg frem. De setter seg på huk og roper; «se hva jeg har funnet». En myk kattelabb, en stein som er både brun og grønn, en hard stein, vi kan se noe hvitt som kanskje kan være fuglebæsj, mosen, som er «myk som en dyne», den siste isen på stubben der barna møtes rundt, kjenner på isen med tunga og hendene.
Lenger opp høres prat mellom fire barn som har funnet et «hus» i steinuren. Pinner samles til billek, de balanserer forsiktig rundt på steinene, for ikke å falle i «vannet»
Den store stubben som innbyr til sang: «En liten kylling i egget lå» 🎼🎶
Bjørketreet med alle sine svarte «knapper» som vi kan trykke på.
Vi ser at disse omgivelsene har innvirkning på dynamikken i gruppa, på relasjonene, sammensetningen, samtaleemne og kreativiteten.