Timian, rosmarin og sitronmelisse…
Vi sår tre nye urter som skal tåle frost og komme igjen til neste år.
En av våre fem permakasser skal få bugne av velduftende og velsmakende urter som skal glede oss til måltidene utover sommeren og høsten.
Når vi går i gang med en prosess, samler vi arbeidslaget gjennom hensikt og støtte ord.
Dette skal samle arbeidslaget og familiene i tiden fremover:
Ilag – skaper vi en hage av fryd
Energi
Perlende
Grobunn
Rørelse
Betydninger
Tiden er inne for å oppsummere årets prosess på Solgruppa.
Med årets ord «gjenklanger» ble det på Solgruppa naturlig å tenke på naturen rundt oss.
I gjenklang med naturen. En toårings begeistring for bladet fra året før, til nye oppdagelser av insekter, småkryp.
Det å vise omsorg og empati for det skjøre livet i naturen.
Men hva har egentlig årets prosess handlet om? Vi pedagoger har observert og dokumentert for å forstå dybden i barnas interesse.
Det var, etter flere turer og utforskning av andre insekt, marihøna som ble den store felles interessen. Marihøna er et rolig, robust og utforskbart lite vesen med innbydende farger som vises godt. Det kan løftes på, går passe fort og kan flyge…
Marihøna engasjerte oss og ble broen til arbeid og dialog om varsomhet for naturen og empati for levende liv.
Er det å være som en marihøne? Å gå likt som en, eller å se ut som en?
Underveis i prosessen viser dokumentasjonen hvordan barna bruker sin egen kropp for å forstå og erfare marihøna.
I Husboka vår skriver vi om vårt kunnskapssyn: «Et kunnskapssyn der barna løfter sine spørsmål, hypoteser og ideer i et raust fellesskap».
Gløden i blikket når marihøna går på fingeren. Stemmen som blir lysere og mykere når gutten møter marihøna. Hvorfor blir stemmen myk og lysere når gutten møter marihøna? Hva skjer når gløden i blikket skapes? Hva er det de har opplevd som gir blikket gnist og glød?
De viser empati for det lille livet. De viser omsorg og varsomhet.
Vendepunktet i prosessen
Disse øyeblikkene er noe vi har snakket om, tenkt og reflektert over mye gjennom denne prosessen.
Hvordan disse bildene og øyeblikkene viser varsomheten med den forsiktige hånden som strekker seg mot marihøna på fingeren til en venn. Å holde frem sin egen hånd; instinktet for å vise omsorg og beskytte.
Dette er noe som sitter i barna og noe de viser ovenfor hverandre, omsorgen de har for hverandre, ordene de gir hverandre i glede, i trøst, i spenning og i øyeblikkene vi deler sammen.
De tar vare på hverandre med en hjelpende hånd, ett lyttende øre, gode ord, ett smil og ett «det er plass til deg her» .
I høst opplevde vi ei gruppe som hadde behov for å finne ut av den nye barnehagehverdagen med flere nye pedagoger, færre voksne, nye rom, samt nytt og mer materiale tilgjengelig. I tillegg vekslet vi mellom utestart og innestart.
Med ulik struktur og ulik rytme annenhver uke (en uke med innestart og en uke med utestart), så vi etter hvordan barna fant en gjenklang i leiken sin disse ukene.
Dette førte oss inn i en refleksjon rundt rytme og videre til ordet «lekerytme». Vi trakk paralleller mellom «rytme» og «gjenklanger».
– Kan barna finne en rytme i leken sin?
– Kan vi se en rytme og en gjenklang i barnas lek disse ukene?
– Hvordan kan vi iscenesett slik at barna kan finne rytme i dagen sin?
– Hvorfor ser vi på rytme som så viktig?
Vi tenker at rytme i leiken er å finne tilbake til noe som er gjenkjennbart, noe barna kommer sammen om, noe som skaper et samhold, en felles interesse og noe som er mulig å utforske videre.
Hva så vi?
Vi så raskt at kula ble en metafor som skapte interesse og som åpnet for en felles utforskning hos mange barn. Kula var uforutsigbar, vi visste aldri hvor den havnet, vi møtte den i ulike størrelser, ulik tyngde og var laget i ulikt materiale, men den hadde behov for et materiale sammen med seg. Her kom rørene inn.
Med kula i sentrum ble det ute satt sammen rør i lange baner i skråninger, på levegg og i trappa. Inne ble høydeforskjellen på scenen brukt, benken på malerommet, paller og veggen med metallhyller. Barna skapte selv noe som kunne utforskes.
Vi så testing av fart, refleksjon rundt ulike kuler, store og små justeringer og beregning og av kulas treffpunkt. Vi hørte latter og så iver og spenning hos barna i leiken med kula i baner.
Kan vi bruke en utfordrende handling som inngang til karnevalet? er et spørsmål vi stiller oss på gruppemøtet. Innslag fra operaen vi har hørt og sett på? Hva om en av pedagogene kommer med snute og værhår? Kanskje kan vi utvide med neste dag og dagen etter? Kan vi «holde igjen» litt ift barna?
Vi ønsker en «seig inngang» til karnevalsfesten skape forundring og se hvordan barna responderer. Vi vil prøve oss frem og finne retningen sammen med barna. Vi har en mangfoldig grunnmur av lyder fra prosessen. Hvis de ikke responderer på provokasjon må vi tenke nytt og finne nye innganger til kostymer og vårt felles paradetog.
Pedagogisk provaksjon
«det skapes forundring og nysgjerrighet, det er en måte å invitere på, det gir nye ideer og spørsmål og nye innganger for lek og utforskning» (Engan & Rostad, 2023, s. 140).
S 140 « det skinner i juni sin pels» boken om prosessorientert arbeid og demokratiske møteplasser.
