I dag gikk vi på tur til en ny plass oppi skogen. Et barn forteller oss at han vært der før, men til resten er det første gang. Deissr ny eomgivelsene gir nye oppdagelser.
Hva skal vi kalle plassen for?
«Vi kan kalle det «lange plassen», fordi det er langt å gå»
«Ja vi kan kalle det for «langt å gå» som sangen!!»
«Ellers kan vi kalle den for Randimor -plassen fordi jeg har vært der med Randimor før.
Nye omgivelser gir muligheter for forskjellige former for lek. Klatring, bygging, rollelek, samling av blomster og pinner, gjemsel etc.
«Det er en hjertesopp!»«Her er det massasje salong»«Her er det hull! Skal vi gå ned der og lage en hytte?» «Her vil vi komme tilbake og lage hytta ferdig»«Vi er under jorda!»
En død fugl som har blitt funnet i Ugletårnet skaper diskusjon rundt hva som kunne ha skjedd med fuglen.
«Kanskje den har prøvd å fly, men klarte ikke det?»
«Kanskje den har kranglet med en annen fugl?»
«Kanskje den har blitt skutt?»
«Jeg ser at det er en babyfugl, kanskje mammaen til fuglen har drept den?»
«Kanskje den var syk?»
Barna diskuterer og konkluderer med de at de vil finne en hvileplass til den døde fuglen fordi den trenger ro.
«Fuglen kan bli mer skadet hvis vi ikke finner en hvileplass til den»
De bestemmer seg for en plass i Ugleskogen. Mens vi leter etter en plass til å begrave fuglen, finner vi en annen død fugl som ligger inni skogen. Fuglene blir begravd sammen.
«Vi trenger blomster og en fjær!»
«Ja, og vi trenger en stein og vi må skrive noe på det»
Vi setter i gang med tekst og samler materialer til hvileplassen.
Vi snakker om hva skjer med fugler etter de er gravd ned.
«Deler forsvinner i jorda og så blir det til jord»
Hva vi møtes i nærmiljøet våres, kan gi muligheter til samtaler og undring.
Forholdet mellom leik og læring har vi snakket om siden starten på 1800-tallet. Barns rett til lek står skrevet i FN’s barnekonvensjon, men vi kan ikke minnes ofte nok på leikens betydning og viktighet.
Noen er redd for læringsbegrepet i barnehagen, blant annet at læring får for stor plass i barnehagen. Vi tenker at vi ikke skal være redd for det, så lenge vi klarer å se sammenhengen mellom leiken og den læringa som skjer gjennom leiken. Barnet er, gjennom leiken, hovedpersonen i sin egen verden. De kobler sine erfaringer og kunnskap og bringer det inn i leik og samspill med andre.
Nå som våren er her, med grønne blader, blomster og sand tilgjengelig innbyr naturen til kakebaking, blomstersupper, og andre retter. Men det er ikke «bare» en lek. Når vi setter oss ned sammen med barna og tar oss tid til å lytte og høre på samtaler opplever vi at det er så mye mer:
Underveis i leiken og hestehoven rives i biter for å lage «honning», dukker det opp innspill og tanker om blomstens nektar. Hva er egentlig blomstens nektar?
«Det e noe som bia og homla spise eller drikk. Homlan har sånn rør, nesten som sugerør som sitt fast i munnen. Dem sug nektaren i midten på blomsten. Det e drikken og maten dæmmes.» (Jente, 6 år)
Det snakkes om bearbeiding av blomstens nektar:
Kanskje det må varmes i ovnen?
Går det an å drikk nektaren uten at vi gjør no mer med den?
E den giftig?
Barna henvender ikke bare spørsmålene til oss pedagoger, men også til vennene sine. De deler kunnskap enten fra turer de har vært på sammen med foreldre eller ting de har lest i bøker.
Ingredienser i kakebaking diskuteres.Nektar klemmes ut.
