På naturrommet er det mange spennende materialer å utforske! Kastanjer, skjell, steiner, figurer og solsikker får plass i små nysgjerrige hender. Vi viser hverandre det vi finner, samler i koppen og kombinerer på ulike måter.
Rommet er tilrettelagt med et rikt utvalg naturmaterialer, og det er som om vi kan se hvordan barnesinnene absorberer detaljene med alle sanser.
Hvordan bidrar jeg til at barna hos oss lærer at deres stemme, nysgjerrighet og tanker er viktige, og at det er mulig å utforske alt på mange ulike måter?
Vi tar hele tiden valg, hva skal vi legge tilrette for, hva skal vi tilby?
Hvordan navigere inn i barnas utforskning, for å gi dem rom til å komme med egne tanker og teorier?
Vi introduserte mikroskopet med tilhørende app på telefonen. For å se litt nærmere på strået. Hvordan ser det ut om vi forstørrer det? De får en liten innføring i de ulike funksjonene på mikroskopet.
Pedagogen trekker seg litt tilbake og observerer.
Zoom knappen brukes ivrig, sammen med kameraet. Det knipses mange bilder. Flere strå hentes og legges på bordet foran mikroskopet. Små frø løsner fra strået og flyr over bordet. De ler og samler frøene igjen.
Vi på Solgruppa har valgt oss to sanger og en instrumental som kan gi oss nye impulser, vekke stemning, nysgjerrighet og følelser knyttet til kråka. Vi har gjort et bevisst valg av musikk som vi tenker kan støtte prosessen både i tekst og melodi. Vi har funnet noe som er nytt for oss alle. Kanskje blir vi mer utforskende når vi starter med samme utgangspunkt.
Vi hører på teksten og snakker om det vi hører. Sangen om reven og kråka oppfatter vi som en lett og munter sang. Et av barna finner humor i sangteksten. «Kråka hadde ostebit i munnen sin» og «ingen kan synge med mat i munn» er setninger som går igjen. Vi foreslår at vi kan bruke den som matsang i denne perioden.
Instrumentalen Flygande kråka vekker andre følelser. Den gjør oss kanskje litt tankefull og inspirerer til bevegelse.
Sangen om kråka gir oss noe annet. I starten synes en at sangen om kråka er litt skummel. Vi fortsetter allikevel å høre på den, mens vi jobber oss gjennom den sammen og snakker om både teksten og følelsene sangen skaper i oss. Etter noen dager er ikke sangen skummel lenger, men hun spør om vi kan høre på den i flere situasjoner. Vi snakker om at vi blir kjent med sangene.
Kråka – Ola Bremnes
På taket sett ei kråke kledt i grått og svart På taket sett ei kråke Æ trur ho har det hardt Ho sett så stilt og sture og ser utover fjorn med tomme, trøtte øya som ligne pepperkorn På taket sett ei kråke På toppen av et hus Og stirre inn i botten av en morrakråkeblues
Og kråka spør sæ kanskje kor de andre kråken e Det kan se ut som de har reist og ikkje gitt beskjed Ho tenke at ho kanskje e førr trøtt og teit og tung. Ka hjelpe det om du kan fly når ikkje du e ung? I flokken e ho ferdig med et liv i sus og dus. Nu sett ho der og bakse med en mårrakråkeblues
På taket sett ei kråke og føl sæ ganske pjusk Ho ser ut som en filleball et kjempelommerusk. Ho prøv å få humøret opp Ho prøve på å le Men det e ganske vanskelig når nebbet peike ned Så flyr ho ut i dagen med et rått og rustent «kræ» Og spør du kem den kråka va -så ikkje se på mæ.
Høgt oppi grana satt kråka så grå «Nå har jeg en ostebit i munnen min» Og nede på bakken sto reven og så At kråka hadde en ostebit i munnen sin Og reven han sang «Tralalalalala Livet er herlig og osten er rund Syng for meg kråke» Men kråka hu sa «Ingen kan synge med mat i munn'»
«Jeg husker vel mor di» sa reven og sprang Mens kråka hadde ostebit i munnen sin «Jeg kan ikke glemme hvor vakkert hun sang Selv om hun hadde ostebit i munnen sin» Og reven han sang «Tralalalalala Livet er herlig og osten er rund Syng for meg kråke» Men kråka hu sa «Ingen kan synge med mat i munn'»
«Og far din var sanger» sa reven og sprang Mens kråka hadde en ostebit i munnen sin «Han holdt jo konserter og hver gang han sang Så måtte han ha ostebit i munnen sin» Og reven han sang «Tralalalalala Livet er herlig og osten er rund Syng for meg kråke» Men kråka hu sa «Ingen kan synge med mat i munn'»
Til slutt tenkte kråka «Nå tar jeg en sang Selv om jeg har en ostebit i munnen min» Og osten falt ned med en eneste gang Og reven tok og puttet den i munnen sin Og reven han sang «Tralalalalala Livet er herlig og osten er rund Sangen var stygg det var sant som du sa Ingen kan synge med mat i munn'»
Når vi omgir oss med blomster, strå, blader, pinner og kongler, er det naturen som inviterer til utforskning og lek. Barna griper mulighetene og det naturen byr på.
Når barn utforsker et materiale, møter de det med et åpent sinn. Med det oppdager de hele tiden noe nytt, nye egenskaper, nye farger, ny konsistens, nye former… Det er derfor så utrolig viktig at pedagogene er tett på, viser interesse og engasjement, trekker seg tilbake, observerer, noterer og lytter.
Forsiktig nærmer vi oss skogen med langsomme steg. Vi ser og lytter sammen og bevegelsene er spente.
Høye bar og løvtrær tett i tett så åpner det seg en liten slette. På sletten flakser en liten kråke, et kort øyeblikk før den finner sin plass på ei grein.
Forsiktig følger vi etter, kroppsholdningene endres, bevegelsene blir varsomme. Et intenst fokus rettes mot kråka. «kråka hvor er du?» , «kråka, kråka, kråka», «kom no, kom no». Det er akkurat som om at det er noe som haster. Vi er sammen om stunden.
«Whæææ», armene løftes og en skremmelyd høres. Flere henger seg på. Pedagogen må skifte posisjon og gå foran; » vi må ikke skremme kråka». Barna responderer på reguleringen og sammen fortsetter vi å betrakte kråka på greina.
Pedagogene opplever at utflukten ga oss masse. Vi fikk så mange opplevelser, perspektiver og tanker. Vi følte på fellesskapet og at stunden føltes magisk.
Vi reflekterer over hvor stor betydning det ble for utflukten at vi hadde en felles hensikt om å se etter kråka. Dette ble samlende og ga oss fellesskap .