Bildene viser oss mange av hendelsene, opplevelsene, oppdagelsene, følelsene, øyeblikkene som har gjort at furutreet har fått sin plass i oss. Det har hjulpet oss til at alle på Månegruppa (pedagogene og barna) kjenner på et «vi». Følelsen av å være sammen i en prossess, å ha noe til felles.
«Furutreet så stort» «høyt vi blir så små»
Med dette som utgangspunkt tar «veien» (prossesen vår ) av til en sti. En sti som handler om å tilrettelegge. Tilrettelegge en installasjon for fellesskapet. Å designe en møteplass der tankene, emosjoner og ideer møtes. En plass hvor flere hender kan jobbe samtidig. En plass som har tatt hensyn til 3 åringens kroppslige aspekter. Vårt «tredje» som hjelper støtter oss til å være på samme «sti».
Pedagogene tar også med i refleksjoner de praktiske forberedelser rundt prosessen.
Møteplassen skal vises godt i rommet, det skal være av et materiale som egner seg for 3 åringen. Samtidig må det være stabilt og i riktig høyde for barna.
En stor Isopor sylinder er noe barna på måne fikk jobbe med før jul, da ble sylinderen endel av kroppen til et reinsdyr. Pedagogene fikk erfare at barna ble fort opptatt av å skrape med neglene på isoporen. Det gjorde at fokuset ble endret i aktiviteten. Dette er noe vi måtte ta med oss inn i planleggingen. Andre hensyn vi måtte ta med, er hvordan leiren kan feste seg på isopor? Vi spurte en Byggmester om hva slags middel som kunne egnet seg til bruk på isopor. Vi fikk anbefalt å bruke mørtel slik at leiren ha noe å feste seg på. Arbeid er i gang…
