Jeg er et hvit og rent A4 ark. Helt blankt. Uten et eneste rynke.
Når du kaller meg dum blir arket mitt knøvlet sammen.
«Unnskyld» sier du. Da åpner arket seg. Den er fin, men ikke like blankt og fint som før. Ordene har lagt seg som rynker hos meg. Det har satt noen spor.
Du slår meg, det gjør vondt. Et hull blir stukket på arket.
«Unnskyld, det var ikke meningen» sier du også trøster du meg.
Hullet dekker seg litt, men riftene er fortsett der.
«Unnskyld» er et ord som kan hjelpe oss og vise at vi angrer enn handling.
Arket er symbol for følelser, selvtillit og selvbilde.
Metaforen med arket er for å hjelpe oss og være bevist. Bevist på hva ordene og handlingene kan gjøre med oss.
Hvordan ser arket ditt ut i dag når du går hjem fra barnehagen, skole eller jobb?
Neste uke skal vi lage stilker til løvetann. Vi skal lage en hage av fryd og til det trenger vi masse løvetann rekvisitter. Idag starter forberedelsene. Vi river stoff i remser og et ullteppe vi har fått tidligere.
I begynnelsen av august har vi hatt to studiedager med fokus på estetikk og kunst.
«Estetisk skapende er en viktig kunnskapsvei i Reggio Emilia».
«Estetikken er en nerve som fyller barnehagen vår», fra husboka vår.
«Kunst betyr å ha flere språk, og flere språk betyr forskjellige måter å se verden på. Det betyr ferdighet til å «fremmedgjøre» situasjoner, daglige hendelser så vel som gjenstander… se på de forskjellige representasjonene av de samme objektene rundt på skolen, for eksempel løvetannblomstene i underetasjen… Vi ønsker at barna våre ikke skal stoppe ved førsteinntrykket: Vi ønsker at de skal ha flere bilder av en ting, et hav av bilder.» (Rabiate, 1994. s.61). Fra boka til Kari Carlsen Reggio Emilia- atelje kultur og utforskende pedagogikk.
«Kunsten læres utenfor kunsten: Jeg mener, du lærer ikke å tegne bare ved å tegne. Selvfølgelig trenger du å lære teknikker, men du lærer å tegne også ved å gjøre andre ting og omvendt lærer du matematikk også ved å planlegge å bygge…Kunst bruker hverdagsklær, ikke selskapstøy. (Rabitti, 1992, s.112).Fra boka til Kari Carlsen Reggio Emilia- ateliekultur og utforskende pedagogikk.
I Reggio Emilia filosofien tenker vi at alle estetiske uttrykk og all kommunikasjon gjennom ulike material er et slags språk; «vi sier at et barn har 100 språk».
Dag etter dag har barna tatt frem ark, gråblyant og fargeblyanter. Saks, lim, garn var også med noen ganger. Barna har tegnet, skapt, fantasert og lekt.
Tegning betyr noe for oss. Og for noen, noe mer enn andre. Men alle kan tegne. Alle kan føre en strek. Alle har en tanke.
Vi har reflektert, diskutert, lest faglittatur, blitt inspirert og provosert og nå har vi bestemt oss.
Vi tar frem spaden for å grave opp enda et lag. Lag etter lag vil vi fordype oss i prosessen vår med løvetann.
Sammen skal vi på en oppdagelsesferd inn i strekens verden for å oppdage noe nytt, se og forstå ting på en annen måte.
Vi skal tenke og fantasere underveis, vi skal fortelle, formidle og oppleve å skape en handling mellom oss. Vi skal leke oss og myldre oss i fortellinger med både bilde og tekst.
Vårt ønske er at vi kan ufarliggjøre tegning med bruk av fantasi, kreativitet, estetikk, fortelling og det digitale.
Hva sier egentlig barnas tegninger og hvordan sier de?
Hvordan bidrar vi til at barna lærer at deres stemme, nysgjerrighet og tanker er viktige, og at det er mulig å utforske dette på mange ulike måter?
Verdier ligger i vår grobunn. Verdier blir skapt gjennom å gjøre og ved å se frem til noe. Ved å se frem til noe skaper man håp. Håp er å strekke seg mot noe for å se muligheter. Håp er en måte å tenke på, en følelse, en form og en motivasjon.
Vi er i en fordypningsprosess mot høstmartna. Løvetannen er vårt tema.
Tegning blir vår utrykksform og blyanten blir vårt hovedverktøy.
Pedagogens hensikt i denne arbeidsøkta var at gruppa gjør seg nye erfaringer ved å jobbe kun med gråblyant.
Gruppens utgangspunkt er forskjellig, men vi tenker at alle som kan holde en blyant, kan føre en strek. Alle streker er bra nok. Ikke for at vi ville få frem et resultat, men å vise at alle kan. En ufarliggjøring av det å tegne noe. Samtidig holde fokus mot en ting. Å kjenne på at hodet og hånda klarer å samarbeide.
En strek er nok og enda en til er nok for at hvitrota blir til.
