Fortellingen som et felles tredje

En mandagsmorgen rundt leirebordet tok et eventyr spontant form. Det startet med en stor leirfigur som stod på toppen av en diger leirklump. «Trollet!», sa ett av barna. «Det bor oppå fjellet». Pedagogen tok imot og videreførte innspillet: «Et troll, ja! Hva spiser trollet da?» «Sjokolade!» svarte et annet barn, og skjærte opp små biter av leire som han omhyggelig flatet ut til små, brune firkanter, og gav til trollet. Slik utviklet fortellingen seg videre i samspillet mellom barna, pedagogen og materialet, og endte i et eventyr vi senere delte med vennene våre rundt måltidet:

Eventyret om trollet og dyra

Det var en gang et digert troll som bodde på fjellet. Det spiste bare sjokolade. En dag hadde det spist så mye sjokolade at det fikk kjempevondt i magen, og da kom det en diger promp! Dyrene hørte det og sa: “Nå har trollet spist opp all sjokoladen, så da kommer det kanskje for å spise oss også!” Så da trollet kom ned fra fjellet, tok dyra han og trampa på han. Da fikk trollet så vondt at det måtte på sykehuset. Der tok doktoren å satte på et plaster på nesa til trollet. Da sa trollet: “Jeg har vondt i både nesa og hjertet, jeg, for jeg ville egentlig ikke spise dyra, jeg ville bare ha litt kos!” Da kom alle dyrene og gav trollet en klem, og så følte trollet seg bra igjen.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute

Pedagogen rammet inn barnas fortelling om trollet i en klassisk eventyrstruktur, og barna var med og fortalte med iver og innlevelse til vennene sine. Resten var aktive lyttere og kom med innspill og kommentarer, og rundt det ene bordet endte eventyret i en spontan gruppeklem. Senere tok de eventyret med seg videre i leken og i nye fortellinger.

Eventyret ble en form for møteplass, et felles tredje, vi kunne samles om. Forfatter og tidligere førskolelærer Widar Aspeli (sitert i Olaussen, 2015, s. 69) sier dette om fortellinger:

«Fortellinger skaper sammenheng, helhet og mening i tilværelsen. Den gir en ramme som forteller og lytter kan bevege seg i sammen, ut ifra egen virkelighetsforståelse. Barna skal forstå med seg selv, og med utgangspunkt i egen virkelighet. Utfordringen for oss voksne som arbeider med barn ligger blant annet i å skape en felles virkelighet vi kan «bevege oss i» sammen. Dette gjelder enten det er vi eller ungene som forteller.

Les vårt tidligere blogginnlegg om fortellinger her.

Kilder:

Olaussen, I. (2015). Fortellinger som dreiepunkt for barns uttrykk. I A. Hammer & G. Strømsøe (Red.), Drama og skapende prosesser i barnehagen (s. 67-83). Fagbokforlaget.